Som et ledd i min selvutvikling har jeg tatt tak i mitt noe usunne behov for å bli likt. Ideelt sett viser det seg nemlig at man skal føle at man er verdt noe også de dagene man ikke får positive tilbakemeldinger fra andre. På en måte er jeg glad dette kom meg for øret før jeg tok den planlagte tatoveringa i panna, der det skulle stå:
SI AT DU LIKER MEG, ELLERS KASTER JEG MEG UTFOR ET STUP!
(og prøv å få det til å høres ut som du mener det)
Jeg skulle selvfølgelig ha en annen font, en som kledde meg og som var lett å lese. Så kunne det bli enklere for folk å forholde seg til meg, tenkte jeg, og jeg kunne få bygd opp selvbildet mitt uten å prøve å lure folk til å syns at jeg var ålreit. Jeg hadde ikke trengt å blogge og oppdatere facebook, for eksempel, eller å si ja til ting jeg ikke egentlig gadd og le høflig av ting jeg syns var skikkelig lamt sagt.
Også sier de som har greie på det plutselig at selvfølelsen skal komme innenfra. At man skal elske seg selv. Djises. For en slitsom gjeng. Det er så moderne at ting skal være en prosess og at man sitter på alle svarene selv. Men de lurer ikke meg. Jeg vet at det finnes medisin mot dårlig selvfølelse. Den inneholder virkestoffet bensoylmetylekgonin og skal visstnok være svært virksom. Og svært vanedannende, men det er da jammen meg ros også. Selvfølelse må trenes opp og holdes ved like, sier de. Som kondis. Men hvis det skal være så mye bry, så gidder jeg nok ikke.
OBS: Ikke ta kokain, da, mennesker.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg kan godt late som om jeg liker deg. på forelesning er jeg stort sett fornøyd hvis studentene later som om de følger med. Og ved hver eksamen viser det seg at det nok er en del som gjør nettopp det (later som, altså).
SvarSlettDet hadde funka veldig mye bedre hvis du ikke hadde fortalt at du lata som. Men for all del, jeg tar det jeg får. Hyggelig at folk tar seg bryet med å late som også - jeg har dessuten ikke tenkt å avholde noen avslørende eksamen.
SvarSlett