Tilværelsens uutholdelige uutholdelighet

Det har brygget opp til konflikt en stund nå, mellom meg og hverdagslivet mitt. Jeg har prøvd å gjøre gode miner til slett spill, men i dag brast det for meg. Grunnen er at jeg måtte stå opp, enda jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Og da mener jeg sånn skikkelig ikke lyst.

-Hva pokker mener du med å behandle meg som et helt vanlig menneske, freste jeg til hverdagslivet. –Du kan ikke forvente at jeg skal gidde å leve sammen med deg, hvis du ikke tar litt mer hensyn!

Hverdagslivet hevet et øyenbryn. Du veit, på en sånn dritirriterende måte, sånn som menn noen ganger gjør når de syns man er urimelig, men morer seg med det.

-Javel? sa hverdagslivet. –Hva er problemet ditt, egentlig?

-Jeg vil ikke stå opp! forklarte jeg. –Jeg vil ikke smøre matpakker og mase på barn. Jeg vil ikke skrape is av bilen, og fyre opp i ovnen og rydde ut at den jævla oppvaskmaskinen. Jeg gidder ikke forholde meg til ting som ikke virker, og til andre mennesker som ikke skjønner noen ting.

Hverdagslivet trakk likegyldig på skuldrene. –Alle må gjøre de tingene, svarte det.

-Men jeg vil ikke! ropte jeg. –Jeg er ikke alle! Jeg er sentrum i mitt univers! Jeg er helt SPESIELL!

Igjen fikk jeg dette hånlige blikket.

-Alle er sentrum i sitt univers, sa hverdagslivet.

 Det var det jeg hadde håpet på at det skulle si. Jeg hadde lagt en listig felle, og hverdagslivet hadde gått rett i den.

-Men du er MITT hverdagsliv! argumenterte  jeg triumferende. –JEG er sentrum i DITT univers. Du bør behandle meg som en føkkings prinsesse, og det er bare det jeg ber om. At du behandler meg som en føkkings prinsesse.

Hverdagslivet så uutgrunnelig på meg.

-Er du sikker på det ikke er omvent? spurte det

-Hva da omvendt?

-At det er jeg som er sentrum i ditt univers?

Og jeg så hvordan hverdagslivet klukket inni seg. ”Hahaha, BUUURN!” tenkte det.

Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ble grisesur. Mer grisesur enn jeg allerede var, altså. Jeg snudde på hælen og gikk. Ikke at man kan gå fra hverdagslivet, for det følger bare etter og står der sånn passiv-aggressivt uten å si noe, og er alltid i veien når man prøver å få tak i ting. Men jeg har i alle fall snudd ryggen til.

Og nå skal du høre her, hverdagsliv: Jeg kommer til å benytte enhver sjanse til å komme meg unna deg, og det er ingen som helst mulighet for forsoning før det blir sommer. Da skal jeg vurdere det. Men bare hvis du forteller meg det jeg vil høre og slutter å behandle meg så simpelt.

Og hverdagslivet bare: Djis. Du får tvitre om det eller noe da, vettu.