”Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus”. I tillegg til å være en åpenbar usannhet fordi disse planetene ikke har betingelsene som er nødvendige for høyerestående karbonbasert liv så vidt vi er kjent med det, er dette utsagnet dustete på så mange nivåer. Vent litt mens jeg googler den idioten som sa det. John Gray. Hm. I leseranmeldelsen på bokkilden kunne jeg også lese, og jeg gjengir dette tatt fullstendig ut av sammenheng både fordi jeg ikke har noen bedre kjennskap til hva det betyr og fordi jeg vil at John skal framstå som en fjott, at menn er som gummistrikker og kvinner er som heiser. Det er umiddelbart slående metaforer, spør du meg. Jeg føler meg som en heis. Og de observante blant dere har kanskje lagt merke til at enkelte heiser faktisk heter ”Kone”, men det er såpass bra materiale at jeg heller skal bruke det i et stand-up-show. Kanskje lage en sammenligning med kone-heis og kone-bil, for eksempel. Det blir dynamitt.
Jeg hater når folk skal dyrke fram kjønnsstereotyper. Når folk sier sånn: ”Mannfolk, kan’ke leve med dem, kan’ke leve uten dem” eller ”Kvinnfolk bak rattet”. (Det siste tar jeg forferdelig ille opp fordi jeg faktisk er helt utrolig god til å kjøre bil, bedre enn de fleste menn jeg kjenner, i all beskjedenhet.)
Når det gjelder signifikante forskjeller mellom kvinner og menn, bortsett fra de biologisk åpenbare, er det kun 3 (tre) stykker, og ingen av disse trenger man å skrive selvhjelpsbøker om. Det ene er at menn ikke evner å høre den høyfrekvente pipelyden som elektriske apparater (og spesielt tv-en) avgir. Det er forunderlig men ikke dramatisk. Den andre forskjellen er at menn syns det er ubehagelig å snakke om følelser, mens kvinner syns at ingenting er behageligere. Det løses enkelt ved at kvinner snakker om både sine egne og mennenes følelser mens mennene hører på. Den tredje forskjellen oppdaget jeg før jul, da jeg i en spørreundersøkelse jeg utførte blant mine facebookvenner tydelig kunne se tendens til at menn i gjennomsnitt er lykkeligere enn kvinner. Eller at de i alle fall påstår at de er lykkeligere enn kvinner, parameteret jeg brukte var en skala fra 1-6, som nok bare er historiens nest mest presise mål. Dette resultatet førte til at jeg bestemte meg for å skrive boka: Velsignet være ham som ikke hadde så store forventninger; hvorfor menn er lykkeligere enn kvinner. Jeg hadde tenkt å basere den for det meste på ubegrunnede antagelser, tvilsomme fakta, fordommer og innskytelser jeg fikk underveis. Så hvorfor er ikke den boka på bestselgerlistene nå, lurer du sikkert kjære bloggleser. Vel, hovedgrunnen til det er at jeg aldri skrev den. Fordi den (i tillegg til å overhodet ikke komme opp i det sideantallet jeg hadde forespeilet mine forventningsulle facebookvenner eller inneholde noen som helst relevant informasjon) bare ville bidratt til å opprettholde et lite fruktbart skille mellom kvinner og menn, der man forutsetter at vi konkurrerer mot hverandre. Og det er bare i innebandy at jeg er for jentelag mot guttelag. I alle andre aspekter av livet vil jeg at konkurransen skal hande om andre ting, og at lagene skal være mixed. Hva med de høye mot de lave, for eksempel? Er ikke det en like relevant laginndeling? Spørsmålet er retorisk.
Jeg vil forresten takke Harald Eia for å ha aktualisert kjønnsdebatten, for å ha satt norske samfunnsforskere på plass på en måte som også stilte ham selv i et ufordelaktig lys, og for å gi utstudert tynnhårede menn et ansikt utad. Hva jeg mener med det? Jeg mener at det må da gå an å bli skalla uten å late som du gjør det med vilje. Tross alt.
tirsdag 30. mars 2010
mandag 22. mars 2010
En konspirasjonsteoretikers bekjennelser
(Rekonstruert fra oppbløtt ark funnet sammen med råtnende lik i Svenbalrudskogen 12. mars 2010)
Hemmelig sted 24.10.2009
Kjære dagbok.
I dag har jeg lest om svineinfluensa i avisen igjen. Eller ”svineinfluensa” som jeg kaller det og gjør overtydelige hermetegn i lufta mens jeg sier det med overdreven diksjon, for jeg har ikke hørt om noen syke svin, akkurat. Faktisk er det ingen som kan bevise at dette dyret ”svin” engang forekommer i virkeligheten, det finnes i alle fall ikke i naturen. Det har bekreftet mine mistanker om at dette er en menneskeskapt sykdom, som legemiddelindustrien har konstruert sånn at vi alle må ta ”vaksiner”. Slik vil de mektigste og ondeste i verden tjene enda mer penger, på en ”vaksine” som jeg tror at er både farlig, virkningsløs og del av en verdensomspennende plan om å injisere et stoff i folk alle mennesker som gjør at de på sikt enten blir kjemisk lobotomert eller dør en smertefull død. Dagbok, skuffelsen over norske, folkevalgte politikere er ubeskrivelig, enda jeg lenge har visst at alle sammen er horer for kapitalistene. Jeg ler hånlig av de som har tatt ”vaksinen”. Jeg veit hvem som vil meg vondt, og de skal ikke få tak på meg, jeg er en fri sjel. Jeg har nettopp solgt leiligheten min i Oslo, og flyttet ut i en gapahuk i Nordmarka der jeg kan leve i pakt med naturen sommer som vinter. Her skal jeg leve langt, langt borte fra smitte, giftstoffer og overvåkning, dyrke mine egne biodynamiske grønnsaker og skrive harmdirrende leserinnlegg til alle riksdekkende aviser med jevne mellomrom. Bare ikke grunneier oppdager meg.
Nå skal jeg rydde i gapahuken og tenne et lite bål hvis jeg finner igjen flintsteinene mine. Skriver mer senere.
Hemmelig sted 24.10.2009
Kjære dagbok.
I dag har jeg lest om svineinfluensa i avisen igjen. Eller ”svineinfluensa” som jeg kaller det og gjør overtydelige hermetegn i lufta mens jeg sier det med overdreven diksjon, for jeg har ikke hørt om noen syke svin, akkurat. Faktisk er det ingen som kan bevise at dette dyret ”svin” engang forekommer i virkeligheten, det finnes i alle fall ikke i naturen. Det har bekreftet mine mistanker om at dette er en menneskeskapt sykdom, som legemiddelindustrien har konstruert sånn at vi alle må ta ”vaksiner”. Slik vil de mektigste og ondeste i verden tjene enda mer penger, på en ”vaksine” som jeg tror at er både farlig, virkningsløs og del av en verdensomspennende plan om å injisere et stoff i folk alle mennesker som gjør at de på sikt enten blir kjemisk lobotomert eller dør en smertefull død. Dagbok, skuffelsen over norske, folkevalgte politikere er ubeskrivelig, enda jeg lenge har visst at alle sammen er horer for kapitalistene. Jeg ler hånlig av de som har tatt ”vaksinen”. Jeg veit hvem som vil meg vondt, og de skal ikke få tak på meg, jeg er en fri sjel. Jeg har nettopp solgt leiligheten min i Oslo, og flyttet ut i en gapahuk i Nordmarka der jeg kan leve i pakt med naturen sommer som vinter. Her skal jeg leve langt, langt borte fra smitte, giftstoffer og overvåkning, dyrke mine egne biodynamiske grønnsaker og skrive harmdirrende leserinnlegg til alle riksdekkende aviser med jevne mellomrom. Bare ikke grunneier oppdager meg.
Nå skal jeg rydde i gapahuken og tenne et lite bål hvis jeg finner igjen flintsteinene mine. Skriver mer senere.
torsdag 18. mars 2010
Look at me! See what I can do!
Lurer du på om du også er en selvsentrert og i overkant oppmerksomhetssyk person? Testen er enkel. Du er det hvis du kan svare ja på følgende spørsmål: Har du fiktive intervjuer med deg selv når du er alene?
Jada, det er helt normalt. Det er også normalt at disse intervjuene foregår på engelsk eller tysk. En periode ble jeg faktisk ofte intervjuet på russisk, men heldigvis spurte jeg bare om ting jeg kunne svare på, som ’Hvor er Fjodor?’ og ’Får man røyke på skolen?’ Ellers er det ofte ganske kompliserte spørsmål man får, der man må briljere med all sin innsikt når man svarer. For de som nå lurer på om dette i det hele tatt skiller seg fra tussete, gamle damer som snakker med seg selv, så gjør det tenk det. Tussete, gamle damer lider mer av det jeg mener å huske kalles egosentrisk tale, der man snakker med seg selv for å gi seg selv intruksjoner, av typen ”Sånn ja, så skal jeg bare ta denne blomsterpotten og sette den bort her, og så…”. Når man blir intervjuet er det ofte ikke høyt, man bare mimer med leppene hvis man tror ingen ser, og det er spørsmål av typen: ”Hva mener du, Mari, i arv/miljødebatten?” Også får jeg svare på det, endelig! I mitt dagligliv kommer nesten aldri noen bort til meg og spør hva jeg mener om biologi versus kultur eller stortingsvalget. Det ville gjort underverker for det undertrykte oppmerksomhetsbehovet mitt hvis noen gjorde det. Det er utrolig hvor sterkt dette behovet kan være. Jeg har satt det inn som et primærbehov i et stein-saks-papir-forhold med sult og sex, der sult overvinner oppmerksomhetsbehov, kåtskap overvinner sult og oppmerksomhetsbehov overvinner kåtskap. I krig og kjærlighet er alt tillatt, og i kampen om oppmerksomheten er det bare to ting jeg anser for å være unfair play. Å kle seg horete, rope høyt og snødynke folk er greit. Krokodilletårer, derimot… Ikke så bra. Også syns jeg de som oppdaterer facebookstatusen sin med skingrende rop om oppmerksomhet av typen ”Kan ikke tro det som nettopp har skjedd” fortjener en kilevink. Hvis de i tillegg, når noen endelig gidder å spørre hva det er, svarer ”Vi kan ta det i morra…”, kommer jeg fra nå av konsekvent til å slette dem fra vennelista mi. Herregud for en grusom straff for dem! Jeg er bare for ond.
Jada, det er helt normalt. Det er også normalt at disse intervjuene foregår på engelsk eller tysk. En periode ble jeg faktisk ofte intervjuet på russisk, men heldigvis spurte jeg bare om ting jeg kunne svare på, som ’Hvor er Fjodor?’ og ’Får man røyke på skolen?’ Ellers er det ofte ganske kompliserte spørsmål man får, der man må briljere med all sin innsikt når man svarer. For de som nå lurer på om dette i det hele tatt skiller seg fra tussete, gamle damer som snakker med seg selv, så gjør det tenk det. Tussete, gamle damer lider mer av det jeg mener å huske kalles egosentrisk tale, der man snakker med seg selv for å gi seg selv intruksjoner, av typen ”Sånn ja, så skal jeg bare ta denne blomsterpotten og sette den bort her, og så…”. Når man blir intervjuet er det ofte ikke høyt, man bare mimer med leppene hvis man tror ingen ser, og det er spørsmål av typen: ”Hva mener du, Mari, i arv/miljødebatten?” Også får jeg svare på det, endelig! I mitt dagligliv kommer nesten aldri noen bort til meg og spør hva jeg mener om biologi versus kultur eller stortingsvalget. Det ville gjort underverker for det undertrykte oppmerksomhetsbehovet mitt hvis noen gjorde det. Det er utrolig hvor sterkt dette behovet kan være. Jeg har satt det inn som et primærbehov i et stein-saks-papir-forhold med sult og sex, der sult overvinner oppmerksomhetsbehov, kåtskap overvinner sult og oppmerksomhetsbehov overvinner kåtskap. I krig og kjærlighet er alt tillatt, og i kampen om oppmerksomheten er det bare to ting jeg anser for å være unfair play. Å kle seg horete, rope høyt og snødynke folk er greit. Krokodilletårer, derimot… Ikke så bra. Også syns jeg de som oppdaterer facebookstatusen sin med skingrende rop om oppmerksomhet av typen ”Kan ikke tro det som nettopp har skjedd” fortjener en kilevink. Hvis de i tillegg, når noen endelig gidder å spørre hva det er, svarer ”Vi kan ta det i morra…”, kommer jeg fra nå av konsekvent til å slette dem fra vennelista mi. Herregud for en grusom straff for dem! Jeg er bare for ond.
tirsdag 16. mars 2010
Kap. 2.6: Svinets adfærdsmæssige forudsætninger
Først må vi definere svinet. Siden jeg nødig vil ta opp altfor alvorlige temaer, som voldtektsmenn, sodomister (skyt meg, Juntafil, jeg syns ikke det er naturlig!) og barnemishandlere, velger jeg her å bruke uttrykket svin (hentet fra dyreverden, betegnelse brukt på et tykkfallent, rosa dyr med stikkontaktlignende nese og en forkjærlighet for gjørmebad delvis bestående av egen avføring) helt vilkårlig og uten sammenligning i det hele tatt om hvite, middelaldrende menn som har kommet i den selvhøytidelige og klagete alderen. (Juhu, bare sju ganger lengre setning med nitten ekstra digresjoner og jeg er oppe på foucaultsk nivå! Lol nå, og du framstår som et høyt utdannet menneske.)
Til det som skulle være poenget. Det er sikkert traumatisk på mange vis å runde 50 år, men det er grenser for hvor dårlig det er lov å takle det. Du kjenner sikkert flere av dem, eller er (Gud forby) i faresonen for å bli en selv: En gubbejævel. En som ikke tåler det miste snev av kritikk, som er desillusjonert og bitter og når han prøver å være morsom er det bare hatefullt oppgulp som kommer ut. Eksempel: Øystein Sunde. Engang en kvikk og artig, ung mann med et kledelig anstrøk av rødt hår og fregner som garanti for den naturlige ydmykheten man får av å få juling på skolen. Nå: En typisk gubbete fyr som klager over at det er dyr bensin. Eller dyrt kjøtt. Eller late håndtverkere. Eller treige traktorer først i køen. Eller for mye å betale i skatt. Eller politikere som juger. Det nytter ikke å prøve å kamuflere den slags drittprat med humor, for det oser fortsatt møkk av det.
En sentral del av dette fenomenet er at svinet selv ikke skjønner at han er en dritt. Han vil omtale seg selv for eksempel som en ”munter og positiv fyr med galgenhumor”. Galgenhumor er verdens mest misbrukte uttrykk, og betyr i praksis ikke humor, men dårlig kamuflert syting. Denne gubbejævelen er en pest og en plage for sine omgivelser. Jeg tør påstå at han er verdens verste sjef (han er ofte sjef), kollega og ektemann. Det mystiske er hvorfor denne mannen er så misfornøyd med livet. Han har aldri tjent bedre. Ting har aldri vært billigere. Han har aldri hatt finere bil, og kona hans ser sannsynligvis yngre ut nå enn på 90-tallet, for herregud så gamle vi så ut da! Til og med vi som var 15 år ser bedre ut nå. Vel, jeg har selvfølgelig løst mysteriet. Len dere tilbake og nyt min kraftfulle samfunnsanalyse, her kommer svinets adferdsmessige forutsetninger:
1.Fordi det er så macho, har disse mennene levd hele sitt liv på en diett bestående for det meste av kjøtt. På grunn av et manglende grønnsaksinntak og flere år med lite fysisk aktivitet, har de nå dårlig helse. Dette har kommet såpass snikende at de ikke har merket det selv, men konsekvensen av en kropp i forfall er utvilsomt dårlig humør, irritabilitet og økt egosetrisme. Fram til sin død vil de imidlertid tviholde på dette kostholdet fordi kjøtt ER sunt og salat er homsete.
2.Den hvite, middelaldrende mann forventer å være den absolutte toppen av den metaforiske næringskjeden. Han skal være den mektigste, en ubestridt leder som har jobbet seg opp og har bøttevis at livserfaring. Alle skal se opp til ham. Dessverre vil han snart oppdage at både yngre menn og kvinner i alle aldre er respektløse vesner som ikke gidder å høre på at han doserer innsiktsfullt om alle livets sider, nekter å underordne seg og er vrange og kranglete. Er han ekstra uheldig har han tenåringsbarn i denne fasen av livet, som bidrar til å knuse hans illusjon om egen storhet enda grundigere. (Jeg tar ikke imot spørsmål som gjelder den metaforiske næringskjeden.)
3.Det er mulig at sinne og klaging generelt er trekk som kler ungdommen bedre enn gamlingene, og at det eneste den usympatiske gubben er skyldig i er å ikke slutte å være en dust selv om han blir eldre. Det er imidlertid en kardinalsynd god som noen, og han burde fortsatt hånes til ydmykhet eller i det miste snuble på offentlig sted eller klemme fingrene i bildøra.
Jeg tror jeg stiler dette til alle de søte og sympatiske, unge mennene jeg kjenner: You can fight your destiny!
PS: Den kvinnelige ekvivalenten kalles purke og er like utbredt og ikke et hakk bedre, men det får være nok for i dag. Jeg føler meg nesten litt purkete sjøl nå.
Til det som skulle være poenget. Det er sikkert traumatisk på mange vis å runde 50 år, men det er grenser for hvor dårlig det er lov å takle det. Du kjenner sikkert flere av dem, eller er (Gud forby) i faresonen for å bli en selv: En gubbejævel. En som ikke tåler det miste snev av kritikk, som er desillusjonert og bitter og når han prøver å være morsom er det bare hatefullt oppgulp som kommer ut. Eksempel: Øystein Sunde. Engang en kvikk og artig, ung mann med et kledelig anstrøk av rødt hår og fregner som garanti for den naturlige ydmykheten man får av å få juling på skolen. Nå: En typisk gubbete fyr som klager over at det er dyr bensin. Eller dyrt kjøtt. Eller late håndtverkere. Eller treige traktorer først i køen. Eller for mye å betale i skatt. Eller politikere som juger. Det nytter ikke å prøve å kamuflere den slags drittprat med humor, for det oser fortsatt møkk av det.
En sentral del av dette fenomenet er at svinet selv ikke skjønner at han er en dritt. Han vil omtale seg selv for eksempel som en ”munter og positiv fyr med galgenhumor”. Galgenhumor er verdens mest misbrukte uttrykk, og betyr i praksis ikke humor, men dårlig kamuflert syting. Denne gubbejævelen er en pest og en plage for sine omgivelser. Jeg tør påstå at han er verdens verste sjef (han er ofte sjef), kollega og ektemann. Det mystiske er hvorfor denne mannen er så misfornøyd med livet. Han har aldri tjent bedre. Ting har aldri vært billigere. Han har aldri hatt finere bil, og kona hans ser sannsynligvis yngre ut nå enn på 90-tallet, for herregud så gamle vi så ut da! Til og med vi som var 15 år ser bedre ut nå. Vel, jeg har selvfølgelig løst mysteriet. Len dere tilbake og nyt min kraftfulle samfunnsanalyse, her kommer svinets adferdsmessige forutsetninger:
1.Fordi det er så macho, har disse mennene levd hele sitt liv på en diett bestående for det meste av kjøtt. På grunn av et manglende grønnsaksinntak og flere år med lite fysisk aktivitet, har de nå dårlig helse. Dette har kommet såpass snikende at de ikke har merket det selv, men konsekvensen av en kropp i forfall er utvilsomt dårlig humør, irritabilitet og økt egosetrisme. Fram til sin død vil de imidlertid tviholde på dette kostholdet fordi kjøtt ER sunt og salat er homsete.
2.Den hvite, middelaldrende mann forventer å være den absolutte toppen av den metaforiske næringskjeden. Han skal være den mektigste, en ubestridt leder som har jobbet seg opp og har bøttevis at livserfaring. Alle skal se opp til ham. Dessverre vil han snart oppdage at både yngre menn og kvinner i alle aldre er respektløse vesner som ikke gidder å høre på at han doserer innsiktsfullt om alle livets sider, nekter å underordne seg og er vrange og kranglete. Er han ekstra uheldig har han tenåringsbarn i denne fasen av livet, som bidrar til å knuse hans illusjon om egen storhet enda grundigere. (Jeg tar ikke imot spørsmål som gjelder den metaforiske næringskjeden.)
3.Det er mulig at sinne og klaging generelt er trekk som kler ungdommen bedre enn gamlingene, og at det eneste den usympatiske gubben er skyldig i er å ikke slutte å være en dust selv om han blir eldre. Det er imidlertid en kardinalsynd god som noen, og han burde fortsatt hånes til ydmykhet eller i det miste snuble på offentlig sted eller klemme fingrene i bildøra.
Jeg tror jeg stiler dette til alle de søte og sympatiske, unge mennene jeg kjenner: You can fight your destiny!
PS: Den kvinnelige ekvivalenten kalles purke og er like utbredt og ikke et hakk bedre, men det får være nok for i dag. Jeg føler meg nesten litt purkete sjøl nå.
tirsdag 9. mars 2010
Radio Nåååårgeeee
I dag hørte jeg på Radio Norge igjen. Jeg veit at jeg ikke må gjøre det. Hvis jeg skal sammenligne mitt forhold til denne radiokanalen med noe, må det være det å se opp i shortsen på menn som ligger på plener om sommeren, og har hele stellet hengende godt synlig ned langs låret. La meg utdype for den som måtte tro det er noe erotisk over dette synet: Det fører ikke annet enn en svak vemmelse med seg, men det er likevel umulig å ikke se. Jeg pleier å forsvare min manglende evne til å se vekk med at jeg har en sunn interesse for anatomi. Akkurat som jeg sier til meg selv at å høre på Radio Norge er et antropologisk prosjekt. Men vi må holde muligheten åpen for at jeg rett og slett er en harry gris. Jeg er ikke alltid pålitelig når det gjelder å tolke min egen motivasjon bak handlinger jeg begår.
Uansett, jeg har et par ting jeg må si om landets verste radiostasjon.
1. Variasjon meg i ræva. Dere spiller bare Genesis, Dire Straits, Bruce Springsteen og Abba. Og ikke de kule Abba-sangene engang, bare SOS.
2. Variasjonstelefonen meg i ræva. Folk ønsker seg jo bare mer Genesis. Håper i det minste det er svinedyrt å ringe.
3. Til den trønderen som ringte variasjonstelefonen for å ønske seg ”Sylvia’s Mother” fordi han hadde kysset en spesiell dame for første gang til den sangen for et par uker siden: FU! Du fortjener ikke å få kline, og jeg vedder på du er dårlig til det! Her på Hadeland betyr forresten ”spessiell” at man er en bygdetulling, så lykke til med det forholdet. (Det minner meg på at mora mi kalte meg ”litt sånn spessiell” en gang, og påstod at jeg av den grunn ikke ville klare å sjekke opp Kjell Magne Bondevik.)
4. Er det ikke litt low-fi å hente ALLE sine nyhetsinnslag og faste spalter fra Facebook?
Og så til det positive, siden man alltid skal se en sak fra to sider: Jeg hører på Radio Norge når jeg kjører i Oslo for å minne meg sjøl på at folk flest er temmelig tilbakestående, og at jeg helt sikkert er av de smarteste bak rattet i hovedstaden og derfor ikke har noenting å frykte fra skumle lyskryss, overtrafikkerte rundkjøringer og sure menn i Audi. Skjønt, man skal aldri noensinne stole på menn som kjører Audi bortsett fra når det gjelder to ting: A. De kommer ikke til å kjøre på deg, for da kan de ødelegge bilen sin. B. De kommer til å tute på deg uansett hva du gjør.
Nå føles det bedre :)
Uansett, jeg har et par ting jeg må si om landets verste radiostasjon.
1. Variasjon meg i ræva. Dere spiller bare Genesis, Dire Straits, Bruce Springsteen og Abba. Og ikke de kule Abba-sangene engang, bare SOS.
2. Variasjonstelefonen meg i ræva. Folk ønsker seg jo bare mer Genesis. Håper i det minste det er svinedyrt å ringe.
3. Til den trønderen som ringte variasjonstelefonen for å ønske seg ”Sylvia’s Mother” fordi han hadde kysset en spesiell dame for første gang til den sangen for et par uker siden: FU! Du fortjener ikke å få kline, og jeg vedder på du er dårlig til det! Her på Hadeland betyr forresten ”spessiell” at man er en bygdetulling, så lykke til med det forholdet. (Det minner meg på at mora mi kalte meg ”litt sånn spessiell” en gang, og påstod at jeg av den grunn ikke ville klare å sjekke opp Kjell Magne Bondevik.)
4. Er det ikke litt low-fi å hente ALLE sine nyhetsinnslag og faste spalter fra Facebook?
Og så til det positive, siden man alltid skal se en sak fra to sider: Jeg hører på Radio Norge når jeg kjører i Oslo for å minne meg sjøl på at folk flest er temmelig tilbakestående, og at jeg helt sikkert er av de smarteste bak rattet i hovedstaden og derfor ikke har noenting å frykte fra skumle lyskryss, overtrafikkerte rundkjøringer og sure menn i Audi. Skjønt, man skal aldri noensinne stole på menn som kjører Audi bortsett fra når det gjelder to ting: A. De kommer ikke til å kjøre på deg, for da kan de ødelegge bilen sin. B. De kommer til å tute på deg uansett hva du gjør.
Nå føles det bedre :)
fredag 5. mars 2010
Om stjernenes innsikt i menneskesinnet
Horoskopet mitt på facebook er en stadig kilde til nyttig innsikt om meg selv. For eksempel kunne det fortelle meg: ”Don’t forget that your intellectual approach to sexual involvement is unique to your sign.”
Jeg hadde ingen anelse om at jeg hadde en intellektuell tilnærming til sex. Admittedly er jeg smart og gjennomtenkt i ett og alt, men det som tydeligvis regnes som en intellektuell tilnærming, er ting jeg har tenkt på mer som nevroser. Som for eksempel å til og med i sexfantasier bekymre seg for prevensjon og kjønnsykdommer. Min teori var at jeg var skadd av seksualundervisningen i den norske grunnskolen (som faktisk ikke er noen spøk for samvittighetsfulle barn), ikke at jeg hadde en intellektuell tilnærming. Men det høres jo unektelig bedre ut.
Videre kunne horoskopet mitt fortelle at jeg var for ’chilly and aloof’ til at noen emosjonelle typer ville dele seng med meg. Med emosjonelle typer går jeg ut fra at de mener alle stjernetegn som ikke har en intellektuell tilnærming til sex, altså alle andre enn vannmannen. Det begrenser partnervalget mitt såpass mye (nesten like mye som ekteskapet mitt gjør), at jeg konkluderer med at det tryggeste er å bare ha sex med seg selv. Mens jeg først er inne på tema vil jeg anbefale alle andre til å praktisere samme regime (av både hygieniske og sosialt praktiske årsaker), og håper jeg ikke blir slått av lynet umiddelbart etter at jeg har postet dette.
Jeg hadde ingen anelse om at jeg hadde en intellektuell tilnærming til sex. Admittedly er jeg smart og gjennomtenkt i ett og alt, men det som tydeligvis regnes som en intellektuell tilnærming, er ting jeg har tenkt på mer som nevroser. Som for eksempel å til og med i sexfantasier bekymre seg for prevensjon og kjønnsykdommer. Min teori var at jeg var skadd av seksualundervisningen i den norske grunnskolen (som faktisk ikke er noen spøk for samvittighetsfulle barn), ikke at jeg hadde en intellektuell tilnærming. Men det høres jo unektelig bedre ut.
Videre kunne horoskopet mitt fortelle at jeg var for ’chilly and aloof’ til at noen emosjonelle typer ville dele seng med meg. Med emosjonelle typer går jeg ut fra at de mener alle stjernetegn som ikke har en intellektuell tilnærming til sex, altså alle andre enn vannmannen. Det begrenser partnervalget mitt såpass mye (nesten like mye som ekteskapet mitt gjør), at jeg konkluderer med at det tryggeste er å bare ha sex med seg selv. Mens jeg først er inne på tema vil jeg anbefale alle andre til å praktisere samme regime (av både hygieniske og sosialt praktiske årsaker), og håper jeg ikke blir slått av lynet umiddelbart etter at jeg har postet dette.
torsdag 4. mars 2010
Mad dog
Akkurat i dag er jeg glad for at jeg ikke anser det for å være min kampsak hvem som skal hoppe først i Holmenkollbakken. Ingenting som blir sagt om den saken kan lage så mye som en rykning i mitt tålmodige smil.
Det som derimot plager meg er at Jan Fredrik Karlsen (sic!), denne infantile, hyperaktive og tilsynelatende tilbakestående personen, har fått et eget program på tv der han skal bedrive practical jokes mot andre såkalte kjendiser. (Legg merke til den avanserte samfunnskritikken hvor jeg kaller Petter Pilgaard en såkalt kjendis, og på den måten ikke anerkjenner ham som det mennesket han ønsker å være.) Jeg håper noen kidnapper, piner og latterliggjør de som kom opp med denne forkvaklede idéen, og jeg håper også at noen (fortrinnsvis pollitikera) tar ansvar og skåner den norske befolkninga fra å bli eksponert for Jan Fredrik Karlsen på tv bortsett fra som ren skremselspropaganda i forbindelse med kampanjer mot bruk av humor som tortur i krig.
For et nivå det var på denne riksraljeringen, du!
Det som derimot plager meg er at Jan Fredrik Karlsen (sic!), denne infantile, hyperaktive og tilsynelatende tilbakestående personen, har fått et eget program på tv der han skal bedrive practical jokes mot andre såkalte kjendiser. (Legg merke til den avanserte samfunnskritikken hvor jeg kaller Petter Pilgaard en såkalt kjendis, og på den måten ikke anerkjenner ham som det mennesket han ønsker å være.) Jeg håper noen kidnapper, piner og latterliggjør de som kom opp med denne forkvaklede idéen, og jeg håper også at noen (fortrinnsvis pollitikera) tar ansvar og skåner den norske befolkninga fra å bli eksponert for Jan Fredrik Karlsen på tv bortsett fra som ren skremselspropaganda i forbindelse med kampanjer mot bruk av humor som tortur i krig.
For et nivå det var på denne riksraljeringen, du!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
