Menn og kvinner er fra jorden. JORDEN!

”Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus”. I tillegg til å være en åpenbar usannhet fordi disse planetene ikke har betingelsene som er nødvendige for høyerestående karbonbasert liv så vidt vi er kjent med det, er dette utsagnet dustete på så mange nivåer. Vent litt mens jeg googler den idioten som sa det. John Gray. Hm. I leseranmeldelsen på bokkilden kunne jeg også lese, og jeg gjengir dette tatt fullstendig ut av sammenheng både fordi jeg ikke har noen bedre kjennskap til hva det betyr og fordi jeg vil at John skal framstå som en fjott, at menn er som gummistrikker og kvinner er som heiser. Det er umiddelbart slående metaforer, spør du meg. Jeg føler meg som en heis. Og de observante blant dere har kanskje lagt merke til at enkelte heiser faktisk heter ”Kone”, men det er såpass bra materiale at jeg heller skal bruke det i et stand-up-show. Kanskje lage en sammenligning med kone-heis og kone-bil, for eksempel. Det blir dynamitt.
Jeg hater når folk skal dyrke fram kjønnsstereotyper. Når folk sier sånn: ”Mannfolk, kan’ke leve med dem, kan’ke leve uten dem” eller ”Kvinnfolk bak rattet”. (Det siste tar jeg forferdelig ille opp fordi jeg faktisk er helt utrolig god til å kjøre bil, bedre enn de fleste menn jeg kjenner, i all beskjedenhet.)
Når det gjelder signifikante forskjeller mellom kvinner og menn, bortsett fra de biologisk åpenbare, er det kun 3 (tre) stykker, og ingen av disse trenger man å skrive selvhjelpsbøker om. Det ene er at menn ikke evner å høre den høyfrekvente pipelyden som elektriske apparater (og spesielt tv-en) avgir. Det er forunderlig men ikke dramatisk. Den andre forskjellen er at menn syns det er ubehagelig å snakke om følelser, mens kvinner syns at ingenting er behageligere. Det løses enkelt ved at kvinner snakker om både sine egne og mennenes følelser mens mennene hører på. Den tredje forskjellen oppdaget jeg før jul, da jeg i en spørreundersøkelse jeg utførte blant mine facebookvenner tydelig kunne se tendens til at menn i gjennomsnitt er lykkeligere enn kvinner. Eller at de i alle fall påstår at de er lykkeligere enn kvinner, parameteret jeg brukte var en skala fra 1-6, som nok bare er historiens nest mest presise mål. Dette resultatet førte til at jeg bestemte meg for å skrive boka: Velsignet være ham som ikke hadde så store forventninger; hvorfor menn er lykkeligere enn kvinner. Jeg hadde tenkt å basere den for det meste på ubegrunnede antagelser, tvilsomme fakta, fordommer og innskytelser jeg fikk underveis. Så hvorfor er ikke den boka på bestselgerlistene nå, lurer du sikkert kjære bloggleser. Vel, hovedgrunnen til det er at jeg aldri skrev den. Fordi den (i tillegg til å overhodet ikke komme opp i det sideantallet jeg hadde forespeilet mine forventningsulle facebookvenner eller inneholde noen som helst relevant informasjon) bare ville bidratt til å opprettholde et lite fruktbart skille mellom kvinner og menn, der man forutsetter at vi konkurrerer mot hverandre. Og det er bare i innebandy at jeg er for jentelag mot guttelag. I alle andre aspekter av livet vil jeg at konkurransen skal hande om andre ting, og at lagene skal være mixed. Hva med de høye mot de lave, for eksempel? Er ikke det en like relevant laginndeling? Spørsmålet er retorisk.

Jeg vil forresten takke Harald Eia for å ha aktualisert kjønnsdebatten, for å ha satt norske samfunnsforskere på plass på en måte som også stilte ham selv i et ufordelaktig lys, og for å gi utstudert tynnhårede menn et ansikt utad. Hva jeg mener med det? Jeg mener at det må da gå an å bli skalla uten å late som du gjør det med vilje. Tross alt.