Prosessen

Du er nå logget ut.

For å være helt sikker på ingen kan se hva du har gjort, bør du lukke nettleseren.


Uten at jeg vil gå nærmere inn på hvorfor, er dette en beskjed jeg får regelmessig. Grunnen til at jeg ikke vil si hvorfor, er selvfølgelig at jeg er redd for at noen skal få vite hva jeg har gjort. Det er noe kafkask over det hele. Jeg aner ikke hva det er jeg har gjort (Joda, jeg veit hva jeg har gjort, men jeg veit ikke hva av det jeg har gjort det siktes til). Jeg skjønner ikke hva de anklager meg for, men jeg føler alltid en nagende uro: Hva har jeg gjort som ingen skal se? Er det ille? Vil folk hate meg? Kan jeg få noen form for straff? Disse to linjene får meg alltid til å gå gjennom de siste 14 dagene for å se hvilke synder jeg har begått. Jeg er ikke et utpreget syndig menneske, jeg er litt hovmodig og litt lat. De fleste av mine synder er unnlatelsessynder og små løgner. ”Nei takk, jeg har allerede kjøpt =Oslo av noen andre” for eksempel. Eller kanskje de tenker på den gangen han idioten ikke klarte å komme seg av toget der han skulle av, og måtte sitte på til neste stasjon, og det var midt på natta og jeg ikke tilbød meg å kjøre ham hjem, enda det kunne jeg godt gjort. Samtidig er det vel lov å ikke tilby seg å kjøre åpenlyst idiotiske mannfolk hjem midt på natta, men jeg lot ikke være fordi jeg var redd ham. Jeg er ikke redd skumle menn, jeg er redd spøkelser og romvesen, og jeg er sikker på at han ikke var romvesen. Forresten kan det hende de mener den meitemarken som lå på asfalten og var i ferd med å bli grilla av sola, og som jeg ikke stoppa og la ut i grøfta. Kanskje de så at jeg gikk rett forbi. Den er sikkert død nå, forresten.
For sikkerthets skyld lukker jeg alltid nettleseren.

Fighting Crime since 1980

Selv om jeg på papiret er pedagog, er jeg ikke spesielt pedagogisk anlagt. Jeg blir sur på barn. ”Hvis du ikke klarer å skifte bleia di sjøl, så drit i å drite i buksa da”, tenker jeg. Jeg er langt mer tålmodig når det gjelder voksne. Imidlertid syns jeg det kan være vanskelig å takle folk som oppfører seg aggressivt eller svært upassende. Til all lykke er jeg velsignet med velutdannede og smarte venner, som kan hjelpe meg å utarbeide metoder for nettopp den typen situasjoner hvor jeg blir rådløs. Jeg regner med at dette er en metode som er utprøvd før, særlig av øvede, kvinnelige pedagoger i 50-årene, men jeg kunne godt tenke meg hjelp til en mer systematisk utprøving. Grunnen til at jeg trenger hjelp er at jeg altfor sjelden opplever noen av disse situasjonene selv. Det er ganske enkelt, og oppfordringen går ut til dere alle:

Hvis en mann kommer mot deg med en kniv, sier du med fast, rolig og bestemt stemme at: ”Sånn oppførsel som dette kan vi ikke ha. Nå putter du den kniven tilbake i lomma di, for det kan være farlig hvis noen stikker seg på den.” Eller ”Jeg syns ikke du skal bryte deg inn i den bilen der, for da kan mannen eller damen som eier den bli lei seg.”
Det er forresten ikke sikkert at det hjelper å appellere til den kriminelles empati for andre mennesker, men du kan prøve å late som det er vedkommendes eget ve og vel du har i tankene. ”Jeg syns ikke det er noe hyggelig å tenke på at en koselig gutt som deg skal havne i fengsel” kan du si. Sleng gjerne på enda mer moderlig (eller faderlig) bekymring, si til blotteren at: ”Du, sånn som dette kan vi ikke gå kledd nå, det er altfor kaldt. Gå hjem og ta på deg klær under den frakken før du blir forkjøla.” Ikke gå så langt som til å gi vedkommende en klem. Hvis han ikke ser ut som han har tenkt å høre på deg, kan du ta fram morskestemmen og rynke øyenbrynene og si ”Hvis jeg ser den pikken én gang til, så er det rett ut!” (Dette er ikke en trussel du kan følge opp, så sats på å høres tilstrekkelig streng ut.)
Til dere som føler for å gi blotteren en klem, jeg føler at dere trenger litt spesiell oppfølging. Hvis det er noen som helst seksuell ladning i denne klemmetrangen, anbefaler jeg deg å løpe hjem, låse deg inne på badet og skamme deg en stund. (Du kan jo be blotteren om telefonnummer før du løper, så du kan ringe ham når du er ferdig med skamminga hvis ikke følelsene har sluknet.)
Dere som bare føler for å gi blotteren en varm, moderlig klem: Dere er overempatiske idioter. Jeg syns dere heller skal begynne å skrive kjærlighetsbrev til mordere i fengsel, det er like teit men genererer forhåpentligvis mer underholdende drama.

Disclaimer: Svenbalrud rådgivningsteoretiske kontor fraskriver seg ethvert ansvar for juling eller skader av mer psykologisk art du måtte få ved utprøving av denne metoden, men i tilfeller som ender med sykehusinnleggelser og/eller død vil vi sende en blomsterbukett som takk for innsatsen. Blomstenes skjønnhet vil i den grad det lar seg gjøre korrelere med skadenes grusomhet.

Feeling so bohemian like you

Blant mine fremste egenskaper er den, at jeg lett føler meg moralsk overlegen. Nå, for eksempel, som jeg har levd som kvasi-veganer i hele 4 måneder, føler jeg meg bedre enn alle som støtter dyremishandling ved å spise kjøtt fra industrielt dyrehold (legg merke til hvor ladet jeg uttrykker meg). Og det til tross for at jeg ikke gjør det av dyrevelferdsmessige årsaker engang, men av hensyn til min egen helse fordi en mann som sa han var doktor fortalte på en video på youtube at et vegansk kosthold er veien til total lykke. Jeg syns han var troverdig. Han sa at ost er som narkotika. Mine plutselige cravings for smelta ost er bevis nok for meg. Og før jeg begynte å fly igjen, følte jeg meg utrolig mye mer miljøbevisst enn folk som tar fly.
Problemet med å føle seg moralsk overlegen er imidlertid det med at hovmod regnes som en dødssynd. Greit å være bedre enn alle andre, men man må ikke syns det selv. Men hva er poenget da? Hva er poenget med å undertrykke sine lyster hvis man ikke skal få meske seg med den deilige følelsen av selvrettferdighet? Selvrettferdighet og moralsk overlegenhet må være grunnlaget for all askese. Ta for eksempel den protastantiske arbeidsmoralen, som jeg misliker voldsomt fordi den får meg til å framstå i et relativt elendig lys. Og fordi den er teit, selvfølgelig. I et samfunn der vi har maskiner til å gjøre arbeidet for oss, og dermed skal få mer fritid, syns jeg det er latterlig med folk som absolutt skal gå på jobben dagen etter at hele familien er død og de har amputert begge beina. Det viser ikke tæl, det viser… Ja, hva viser det egentlig? At man ikke syns man selv er verdt noe mer enn jobben man gjør, kanskje. Dårlig selvtillit er også grusomt irriterende. Men jeg vedder i alle fall på at de som er i besittelse av denne stadig mer sjeldne egenskapen føler seg bedre enn han som blir hjemme fra jobben når han er forkjøla, og systematisk undervurderer den lidelsen andre gjennomgår når de har sår hals og snørr. Enda det faktisk er FRYKTELIG ubehagelig.
Et annet problem er at folk generelt ikke liker de som har idealer og følger dem. Prøv å dra på fest og si at du er avholds av prinsipp, og se hvor kul den festen blir.

I dag det smeller fra loft til kjeller

Problemet med en hvilken som helst dust, er at han kan rime. Óg få det på trykk. Kvalitetssikret poesi, i form at diktutgivelser, er det sjelden man blir utsatt for – det begrenser seg til gratis postkort og kanskje noen plakater på bussen og banen en gang i blant. Da er det som regel ting som er så voldsomt avant garde at det ikke rimer engang, og folk flest liker det ikke. Folk flest liker rim, og derfor rimer de til alle høytider. De rimer i avisen når noen har bursdag, og de skriver sanger som rimer hver gang noen skal gifte seg, konfirmeres eller av en eller annen uheldig grunn har jubileum, for eksempel at de har blitt 75 år uten å dø av hjerteskjærende dårlig poesi før den tid. For å gjøre sangene ekstra traumatiske, velger de ofte ”Jeg er en gammal teddybjørn” eller ”Jeg er havren” som melodi. Også er det å kjøre på med utakt, nødrim, unødvendig omstokking på setninger og, ikke minst, tilfeldige betrakninger om jubilanten basert på hva som rimer, ikke hva som er sant. Jeg skulle gjerne laget en parodi som satte dem på plass, men jeg klarer ikke. Det er som med alle disse facebookgruppene; man kan rett og slett ikke lage noe som er uhyrlig nok til at det helt tydelig er parodi, fordi virkeligheten er så grell. Men hvis jeg vinner i lotto, skal jeg bruke pengene på papir, konvolutter og frimerker, og sende ut følgende brev til alle norske husstander:

Til den/de som står for diktningen i deres hushold

Det er hyggelig at du/dere tar i bruk det norske språket på en kreativ måte. Det er imidlertid en ting man bør være oppmerksom på når man gjør dette, og det er at bruk av rim i følge allmenn høflighet ikke skal være til sjenanse for andre. Mange mennesker sliter med at de blir ukomfortable rundt andres dikt og sangtekster og framføring av disse. De reagerer med rødming, klamme håndflater, en brennende følelse bak øynene og i verste fall angst, pusteproblemer og en nesten uutholdelig trang til å hyle og løpe sin vei. Det er vår oppgave som medmennesker å hjelpe disse menneskene, som ofte gjemmer seg bak stive, høflige glis og ikke tør fortelle om sin tilstand. Det beste vi kan gjøre for dem er å skåne dem for det som gir dem ubehaget. Lang tids forskning viser at det å utsettes for den utløsende faktor ikke fører til noen grad av tykkhudethet eller tilvenning hos de rammede, men tvert imot fører til økt sårbarhet og uopprettelige traumer. La oss derfor dikte i skjul og brenne mesteparten av det, eller enda bedre: Motstå trangen til å begå poesi i det hele tatt. Sammen kan vi gi en sårbar gruppe mennesker et bedre liv.
FOR GOD’S SAKE, YOU’RE A VOGON!

Hilsen Foreningen for Utradering av Hverdagspoesi

Hvordan veit man at man er dum?

Jeg trur det er når noen sier at man er smart og man tenker:
Pokker, jeg skulle heller ønske at jeg var pen.