I dag det smeller fra loft til kjeller

Problemet med en hvilken som helst dust, er at han kan rime. Óg få det på trykk. Kvalitetssikret poesi, i form at diktutgivelser, er det sjelden man blir utsatt for – det begrenser seg til gratis postkort og kanskje noen plakater på bussen og banen en gang i blant. Da er det som regel ting som er så voldsomt avant garde at det ikke rimer engang, og folk flest liker det ikke. Folk flest liker rim, og derfor rimer de til alle høytider. De rimer i avisen når noen har bursdag, og de skriver sanger som rimer hver gang noen skal gifte seg, konfirmeres eller av en eller annen uheldig grunn har jubileum, for eksempel at de har blitt 75 år uten å dø av hjerteskjærende dårlig poesi før den tid. For å gjøre sangene ekstra traumatiske, velger de ofte ”Jeg er en gammal teddybjørn” eller ”Jeg er havren” som melodi. Også er det å kjøre på med utakt, nødrim, unødvendig omstokking på setninger og, ikke minst, tilfeldige betrakninger om jubilanten basert på hva som rimer, ikke hva som er sant. Jeg skulle gjerne laget en parodi som satte dem på plass, men jeg klarer ikke. Det er som med alle disse facebookgruppene; man kan rett og slett ikke lage noe som er uhyrlig nok til at det helt tydelig er parodi, fordi virkeligheten er så grell. Men hvis jeg vinner i lotto, skal jeg bruke pengene på papir, konvolutter og frimerker, og sende ut følgende brev til alle norske husstander:

Til den/de som står for diktningen i deres hushold

Det er hyggelig at du/dere tar i bruk det norske språket på en kreativ måte. Det er imidlertid en ting man bør være oppmerksom på når man gjør dette, og det er at bruk av rim i følge allmenn høflighet ikke skal være til sjenanse for andre. Mange mennesker sliter med at de blir ukomfortable rundt andres dikt og sangtekster og framføring av disse. De reagerer med rødming, klamme håndflater, en brennende følelse bak øynene og i verste fall angst, pusteproblemer og en nesten uutholdelig trang til å hyle og løpe sin vei. Det er vår oppgave som medmennesker å hjelpe disse menneskene, som ofte gjemmer seg bak stive, høflige glis og ikke tør fortelle om sin tilstand. Det beste vi kan gjøre for dem er å skåne dem for det som gir dem ubehaget. Lang tids forskning viser at det å utsettes for den utløsende faktor ikke fører til noen grad av tykkhudethet eller tilvenning hos de rammede, men tvert imot fører til økt sårbarhet og uopprettelige traumer. La oss derfor dikte i skjul og brenne mesteparten av det, eller enda bedre: Motstå trangen til å begå poesi i det hele tatt. Sammen kan vi gi en sårbar gruppe mennesker et bedre liv.
FOR GOD’S SAKE, YOU’RE A VOGON!

Hilsen Foreningen for Utradering av Hverdagspoesi