Fighting Crime since 1980

Selv om jeg på papiret er pedagog, er jeg ikke spesielt pedagogisk anlagt. Jeg blir sur på barn. ”Hvis du ikke klarer å skifte bleia di sjøl, så drit i å drite i buksa da”, tenker jeg. Jeg er langt mer tålmodig når det gjelder voksne. Imidlertid syns jeg det kan være vanskelig å takle folk som oppfører seg aggressivt eller svært upassende. Til all lykke er jeg velsignet med velutdannede og smarte venner, som kan hjelpe meg å utarbeide metoder for nettopp den typen situasjoner hvor jeg blir rådløs. Jeg regner med at dette er en metode som er utprøvd før, særlig av øvede, kvinnelige pedagoger i 50-årene, men jeg kunne godt tenke meg hjelp til en mer systematisk utprøving. Grunnen til at jeg trenger hjelp er at jeg altfor sjelden opplever noen av disse situasjonene selv. Det er ganske enkelt, og oppfordringen går ut til dere alle:

Hvis en mann kommer mot deg med en kniv, sier du med fast, rolig og bestemt stemme at: ”Sånn oppførsel som dette kan vi ikke ha. Nå putter du den kniven tilbake i lomma di, for det kan være farlig hvis noen stikker seg på den.” Eller ”Jeg syns ikke du skal bryte deg inn i den bilen der, for da kan mannen eller damen som eier den bli lei seg.”
Det er forresten ikke sikkert at det hjelper å appellere til den kriminelles empati for andre mennesker, men du kan prøve å late som det er vedkommendes eget ve og vel du har i tankene. ”Jeg syns ikke det er noe hyggelig å tenke på at en koselig gutt som deg skal havne i fengsel” kan du si. Sleng gjerne på enda mer moderlig (eller faderlig) bekymring, si til blotteren at: ”Du, sånn som dette kan vi ikke gå kledd nå, det er altfor kaldt. Gå hjem og ta på deg klær under den frakken før du blir forkjøla.” Ikke gå så langt som til å gi vedkommende en klem. Hvis han ikke ser ut som han har tenkt å høre på deg, kan du ta fram morskestemmen og rynke øyenbrynene og si ”Hvis jeg ser den pikken én gang til, så er det rett ut!” (Dette er ikke en trussel du kan følge opp, så sats på å høres tilstrekkelig streng ut.)
Til dere som føler for å gi blotteren en klem, jeg føler at dere trenger litt spesiell oppfølging. Hvis det er noen som helst seksuell ladning i denne klemmetrangen, anbefaler jeg deg å løpe hjem, låse deg inne på badet og skamme deg en stund. (Du kan jo be blotteren om telefonnummer før du løper, så du kan ringe ham når du er ferdig med skamminga hvis ikke følelsene har sluknet.)
Dere som bare føler for å gi blotteren en varm, moderlig klem: Dere er overempatiske idioter. Jeg syns dere heller skal begynne å skrive kjærlighetsbrev til mordere i fengsel, det er like teit men genererer forhåpentligvis mer underholdende drama.

Disclaimer: Svenbalrud rådgivningsteoretiske kontor fraskriver seg ethvert ansvar for juling eller skader av mer psykologisk art du måtte få ved utprøving av denne metoden, men i tilfeller som ender med sykehusinnleggelser og/eller død vil vi sende en blomsterbukett som takk for innsatsen. Blomstenes skjønnhet vil i den grad det lar seg gjøre korrelere med skadenes grusomhet.