Look at me! See what I can do!

Lurer du på om du også er en selvsentrert og i overkant oppmerksomhetssyk person? Testen er enkel. Du er det hvis du kan svare ja på følgende spørsmål: Har du fiktive intervjuer med deg selv når du er alene?
Jada, det er helt normalt. Det er også normalt at disse intervjuene foregår på engelsk eller tysk. En periode ble jeg faktisk ofte intervjuet på russisk, men heldigvis spurte jeg bare om ting jeg kunne svare på, som ’Hvor er Fjodor?’ og ’Får man røyke på skolen?’ Ellers er det ofte ganske kompliserte spørsmål man får, der man må briljere med all sin innsikt når man svarer. For de som nå lurer på om dette i det hele tatt skiller seg fra tussete, gamle damer som snakker med seg selv, så gjør det tenk det. Tussete, gamle damer lider mer av det jeg mener å huske kalles egosentrisk tale, der man snakker med seg selv for å gi seg selv intruksjoner, av typen ”Sånn ja, så skal jeg bare ta denne blomsterpotten og sette den bort her, og så…”. Når man blir intervjuet er det ofte ikke høyt, man bare mimer med leppene hvis man tror ingen ser, og det er spørsmål av typen: ”Hva mener du, Mari, i arv/miljødebatten?” Også får jeg svare på det, endelig! I mitt dagligliv kommer nesten aldri noen bort til meg og spør hva jeg mener om biologi versus kultur eller stortingsvalget. Det ville gjort underverker for det undertrykte oppmerksomhetsbehovet mitt hvis noen gjorde det. Det er utrolig hvor sterkt dette behovet kan være. Jeg har satt det inn som et primærbehov i et stein-saks-papir-forhold med sult og sex, der sult overvinner oppmerksomhetsbehov, kåtskap overvinner sult og oppmerksomhetsbehov overvinner kåtskap. I krig og kjærlighet er alt tillatt, og i kampen om oppmerksomheten er det bare to ting jeg anser for å være unfair play. Å kle seg horete, rope høyt og snødynke folk er greit. Krokodilletårer, derimot… Ikke så bra. Også syns jeg de som oppdaterer facebookstatusen sin med skingrende rop om oppmerksomhet av typen ”Kan ikke tro det som nettopp har skjedd” fortjener en kilevink. Hvis de i tillegg, når noen endelig gidder å spørre hva det er, svarer ”Vi kan ta det i morra…”, kommer jeg fra nå av konsekvent til å slette dem fra vennelista mi. Herregud for en grusom straff for dem! Jeg er bare for ond.