Oslobrigaden

Disse overfallsvoldtektene er en uting. Og selv om jeg ikke er alene om å mene det, ser det ikke ut til å gå noe større inn på gjerningsmennene at folk flest er mot. Ikke engang fakkeltog og facebookgrupper som tenner lys ser ut til å ha ønsket effekt. Men vi kan ikke bare sitte hjelpesløse med hendene i fanget selv om yndlingsmetodene våre ikke fører fram.  Hva vi skal gjøre da, spør du? Skal vi ta på kvinnene kyskhetsbelter eller mennene elektroniske fotlenker eller innføre portforbud? Eller skal vi sperre inne de menneskene vi tror kan komme til å gjøre noe galt?

Nei. Vi skal lære oss kampsport, og så skal vi kle oss som tøsete horer og vandre rundt i mørke smug natterstid, og når en eller annen jævel prøver å voldta oss, skal vi grisebanke ham.

Først tenkte jeg at bare jenter kunne være med i brigaden, men ved nærmere ettertanke mener jeg at menn i tøsete dameklær også kan få være med. Menn har ofte utrolig pene bein, og i korte skjørt kan de sikkert pirre en voldtektsmann nesten til vanvidd. Menn som vil delta, men som ikke ser så bra ut i tøsete dameklær, kan få stå i bakgrunnen med sportsdrikk og håndkle og ringe sykebil når voldtektsmannen er ferdig grisebanket.

Jeg begynner allerede i dag med å jogge..eh…3 km (nedoverbakke) mens jeg hører på Rocky-sangen, for så å polere bilen. Og jeg anbefaler alle som vil være med å gjøre det samme, i påvente av at frivillige instruktører med combat skills tar kontakt for videre opplæring av oss. Dessuten håper jeg alle ser Kick Ass før første brigademøte.

Der fakkeltogene slutter, te-lysene i de tusen hjem brenner ut og voldtektsmenn ikke er mottagelige for sunn fornuft, der kommer Oslobrigaden inn og tar byen tilbake – på ekte.

(PS: Gatas justis er et skummelt konsept, så bare dere som egentlig er mot bruk av vold som virkemiddel kan få lov å være med.)

Kjendisstrikkefotoboks nakenstjålet i hasjrus

 -Dere kan aldri kneble min frihet til å ytre meg gjennom strikketøy, babler geriljastrikker Svenbal Drew usammenhengende.

Det var geriljastrikkerens eldste datter, Pepperbrille, som kom gråtkvalt hjem fra skolen med den triste nyheten. Fotoboksen, som skulle holde henne trygg på skoleveien, var forsvunnet.

-Jeg skjønte straks at noe var galt, sier Svenbal. –For den var der før i dag, og jeg har ikke tatt den ned selv. Jeg er temmelig skarp når det gjelder å lukte fare, og jeg har været noen dager at det har vært dramatikk og onde følelser i luften. Men at det skulle ramme fotoboksen… Nei, det er tragisk. Håpet mitt var hele tiden at noen skulle rygge over den gamle katta eller at en klønete rådyrjeger skulle skadeskyte seg litt og trenge plaster. At noen skulle angripe min ytringsfrihet på den måten, var jeg ikke forberedt på.

Dette er så alvorlig og goofy jeg kommer til å se ut hvis noen stjeler fotoboksen min, uttalte Svenbal Drew i september i år.

Hun avviser kategorisk at det kan være snakk om at noen har tatt fotoboksen fordi de syns den var fin.

-Jeg er ikke kitsch-strikker, sier hun bestemt. –Jeg er en geriljastrikker. Jeg strikker for å provosere, for å engasjere og for å vekke følelser. Helst ubehagelige, for det er det kunst handler om. Egentlig hadde jeg tenkt å strikke musefoster på formalin, men så syns jeg ikke det ble provoserende nok. Folk flest har ingen sympati med musefoster lenger.

-Hva ønsker du å uttrykke med fotoboksen?

-Fotoboksen er et direkte uttrykk for at jeg ønsker å begrense andres frihet til å kjøre i hjel barn og små dyr. Det liker ikke folk, vøttø. Hahaha!

Har eget deketivbyrå

På spørsmål om hun har tenkt å kontakte politiet, himler Svenbal oppgitt med øynene.

-Politiet? Hva kan de gjøre? Jeg har sett såpass mye på tv at jeg vet at de bare kløner det til. Er jeg skikkelig uheldig sender de vel han derre klumsen Japp fra Scotland Yard. Lurer på hva han har gjort for å fortjene å få en sjokolade oppkalt etter seg, for å si det sånn, han løser jo aldri en eneste sak. Nei, jeg har siden barneårene hatt mitt eget detektivbyrå, Frk. Detektiv Svenbal Drew. Jeg har nok bedre forutsetninger for å løse saken selv.

-Har du noen mistanker om hvem som kan ha tatt boksen?

-Det er åpenbart noen som er skikkelig utspekulerte. Hvis de hadde kommet forfra, hadde fotoboksen fotografert dem og sendt bildene til strikke-pc’en, men på den finner jeg ingenting. De må ha sneket seg innpå bakfra og svinebundet, kneblet og tatt bind for linsa på den før de nappet den med seg. Eller kanskje har de til og med kommet ovenfra i helikopter. Men det er da i alle fall et holdepunkt: Dette er profesjonelle kidnappere. Så gjelder det bare å finne ut hvilken gruppe det er som har leid dem inn.

-Hvilken gruppe mener du det kan være snakk om?

-Det er åpenbart noen som hater trafikkontroller, men som ikke har noe i mot staur, siden de har latt den stå. Det vil si at det kan være en hvilken som helst gjennomsnittlig harrytassforening. Jeg holder en knapp på NAF. Forresten har jeg ikledd meg min rutete drakt, hagle, forstørrelsesglass og sporhund og dratt til åstedet for å sikre spor.

-Og fant du noen spor?

-Vel. Nei. Men jeg så veldig stilig ut, og jeg tror tyvene ville blitt skremt hvis de fortsatt var der, og tenkt at de hadde køddet med feil geriljastrikker. Og Svenbal har en viktig beskjed til strikkefotobokstyvene:

-Dere skal vite det, at æ har mæktige vænna, sier hun og stirrer hardt ut i luften.

Nei, se! Der kommer det en diversjon!

Saltøye: Mamma, hva betyr pikk?

Jeg: Hm? (Jeg hørte det, altså, jeg bare prøver å kjøpe meg tid)

Saltøye: Hva betyr pikk?

Jeg: Eh… Det er ikke så pent å si.

Saltøye: Betyr det guttetiss?

Jeg: Ja.

Saltøye: Hvorfor er ikke det pent å si?

Jeg: Du, det er forsåvidt et godt spørsmål, som jeg gjerne skulle svart deg på, men akkurat nå så… Kan vi snakke om noe annet?

Saltøye: Ok. Gi meg mer gulrøtter, ellers tygger jeg på fargeblyantene.

Et skikkelig nitrist blogginnlegg

Jeg vurderer å starte en interesseorganisasjon for oss som rammes plutselig og lammende og akutt av en sykdom når vi hører om den eller viser vage symptomer. Det skjer meg hele tida. For ikke så lenge siden, hadde jeg en hodepine som jeg instinktivt skjønte at var hjernehinnebetennelse. Jeg ble, til ingens overraskelse går jeg ut fra, en smule bekymret. Men så gikk det over. Før det hadde jeg en periode med kols. Og nå, etter at jeg leste om HPV-vaksinen og innså at jeg ikke har vært til kontroll på lenge, fikk jeg plutselig livmorhalskreft. Og jeg kan ikke si jeg setter noe særlig pris på det. Jo lenger jeg har klart å holde meg utenfor disse statistikkene, jo større er sannsynligheten for at jeg faktisk får en eller annen sykdom. Det er elementær logikk. Og det er alltid symptomer. Vondt i armen? Hjerteinfarkt. Mange blåmerker? Leukemi. Hovnent kne? Blodpropp. Vondt i magen? Tarmslyng. Og sånn fortsetter lista. Det er et aldri så lite under at jeg i det hele tatt sitter her i dag. Eller, sitter og sitter. Jeg vandrer hvileløst rundt og biter negler, det er det jeg gjør. Hvis Dagbladet hadde hatt noen som helst anelse om hvilken effekt det har på min helsetilstand når de skriver om flått og lemenpest og svineinfluensa… Vel, de hadde sikkert gjort det uansett, de hensynsløse jævlene, men ideellt sett hadde de skammet seg.

Og det verste med dette, er at det konstante angstnivået gir skyhøye verdier av stresshormoner, og alle vet at det kan føre til alvorlig sykdom. Herregud. Jeg får ta en paracet. 

Eller kanskje en bolle har bedre effekt.

Et dikt om at jeg ikke liker dikt

Jeg har et så anstrengt forhold til poesi at bare et dikt kan uttrykke følelsene mine godt nok. Værsågod.

Om klam poesi og store ord

Har jeg lite å si, kun dette:

Jeg avskyr det over alt annet på jord

Dypt og intenst og med rette

For jeg kan ikke tåle så inderlig vel

Nødrim og ektefølt kliss

Om det rammer andre eller meg selv

Er min reaksjon like viss

Først fylles mine øyne med tårer av skam

Og dypt i mitt følsomme hjerte

Svømmer ikke de følelser forsøkt kallet fram

Men vemod og ondskap. Og smerte.

Traktorhviskeren

Norge, verdens rikeste land, 2011. Folk på det sosiale mediet Twitter, med Jens Brun-Pedersen i spissen, er opprørte fordi NAV betaler etterutdanning for folk så de kan utdanne seg til dyretolker ved skoler hvor de bruker døde katter som lærere. 

Personlig mener jeg at i verdens rikeste land bør vi kunne koste på oss såpass, men det mener jeg selvsagt bare fordi jeg har en egeninteresse i dette, fordi jeg! Dere vet ikke dette, men for deres skattepenger har jeg fullført et helgekurs og er nå autorisert (trommevirvel): Traktortolk.

Som traktortolk kan jeg kommunisere med både levende og døde traktorer ut fra mms-bilder, deler som på et tidspunkt har tilhørt traktoren eller å holde i hånda til en som har kjørt traktoren. (Eller, å holde på rompa til en som har kjørt traktoren er faktisk det som gir aller best effekt - aner ikke hvorfor, men sånn er det altså.) Utdannelsen har jeg gjennom Tractor Tolk Skol-1 4 Life, og læreren min var en traktor på over 250 år med massevis av livsvisdom. Likevel føler jeg noen ganger at jeg møter på fordommer, og derfor har jeg tenkt å demonstrere for dere hva jeg duger til. Både for traktorer og traktoreiere kan det være en utrolig verdifull opplevelse å få ta del i hverandres tanker, energier og frekvenser. Ut fra dette bildet som Ola postet på Twitter, har jeg hatt en flott samtale med traktoren hans, en skikkelig humørspreder, som jeg har laget en sammenfatning av under.

Det første som slår meg, er at dette er en veldig sjarmerende og snakkesalig traktor. Han kom ut av bildet og tok kontakt med meg med en gang, og jeg fikk opp tallene 1 og 9. Kan det stemme at denne traktoren er produsert på 1900-tallet? Videre sier han at hans åndelige navn er Mester Cumulus-Kalosjnikov, og at han liker seg veldig godt der han bor nå. Det eneste han ikke liker så godt, er å kjøre i nærheten av myr, fordi han en gang, hos en annen eier, nesten kjørte seg fast i ei myr da han fraktet materialer til ei hytte i skogen. Jeg ser også noe med et jorde, hvor det vokser noen grønne planter, og noen spiselige knoller nedi jorda som det har vært traktorens jobb å kaste ekstra jord over. Mester Cumulus-Kalosjnikov sier at han har levd et rikt liv, og at han trives godt med å kjøre med all slags redskap og at han føler seg sterk og tøff når han løfter tunge ting i skuffa si. Han er ikke så veldig glad i å brøyte snø, for han syns det er litt ubehagelig å kjøre med kjetting. Hans høyeste ønske på sine gamle dager er en rattvarmer i rosa pusepels og litt hyppigere oljeskift.

To carb or not to carb

Mine lesere etterlyser at jeg skriver noe om lavkarbodiett. Eller, for å være ærlig, det er Marte, pr-rådgiveren min, som syns jeg bør gjøre det. Marte, selv om hun allerede som barnehagebarn var dårlig i tennis, er en glimrende rådgiver, og jeg har tenkt å gjøre som hun sier.

Lavkarbodiett er den dietten som best gjenspeiler alt som er feil med verden. Lavkarbodiett har som formål å tilfredsstille folk som vi ha i både pose og sekk, som både vil være tynne og stappe trynet sitt med mat. Her er grunnene til at jeg syns dere ikke skal gå på lavkarbodiett:

1. Produksjon av melk og kjøtt er lite klimavennlig, både fordi dyrefôret fraktes langt og fordi det forsvinner masse energi sammenlignet med hvis mennesker spiser karbohydratene direkte. (Og jada, jeg vet at dyr spiser gress, men de spiser også store mengder kraftfôr, produsert av importert, genmodifisert, round-up-sprøytet soya dyrket på nedhugd regnskog i Amazonas og imens ligger det døde indianere strødd rundt overalt med ølflasker i hendene og restene av den rike kulturen deres utryddes.)
2. Lavkarbomaten fordrer mer industrielt dyrehold. Det er ikke kult å være dyr i industrielt dyrehold, og selv om jeg ikke mener at dere skal bli veggiser alle sammen, syns jeg godt dere kan ha såpass respekt at dere ikke spiser BARE kjøtt.
3. Lavkarbodietten er som alle andre dietter med på å nøre oppunder kroppshysteriet, og gir feite folk enda dårligere samvittighet for at de er tjukke, for tenk, nå trenger man ikke sulte seg engang for å bli tynn, man kan bare leve på bacon! Og enda er du feit, din ryggradsløse, late satan!
4. Karbohydrater er snille. Denne typen diskriminering av godhjertete, velsmakende og uskyldige molekylforbindelser er mobbing av verste slag. Ironisk nok viser undersøkelser at de som melder seg på antimobbekampanjer på Facebook er de samme som kaster seg hodeløst på lavkarbodiett-kjøret.
5. De andre som er på lavkarbodiett er skikkelig teite. Hvis du begynner med det, assossieres du automatisk med dem.
6. Hvis du vil slanke deg, kan du heller søke opp et bilde av et sultkatastrofeoffer, skrive det ut og henge det på kjøleskapet ditt. De pengene du sparer på å spise to poteter istedenfor en kilo bacon kan du gi til Leger uten grenser.