Fra jubelsalami til hundepølse

-Hemmeligheten bak transformasjonsprosessen fra menneskemat til dyrefôr.

”Da rydder jeg inn i kjøleskapet, jeg!” sier 4-åringen stolt, og grabber med seg pakken med jubelsalami. Hun kommer halvveis før alle salamipølseskivene sklir ut av pakken og lander på fillerya. Hun merker det ikke selv før hun trår på dem. ”Ojsann” sier hun, og plukker dem opp. Hun studerer pølseskiveklumpen misfornøyd. ”Det kom bikkjehår på.” Hun tar fram den vesle klissehånden og begynner å børste, men er ikke fornøyd med effekten. Ny taktikk: Hun setter seg ned og blåser. Først svakt, men når den ønskede effekten fortsatt uteblir tar hun hardere i. Den er ingen overdrivelse å si at salamipølsene får seg en god dusj. Plutselig nyser hun: ”Atsjoo! Ojsann!” Hun gransker pølseskiveklumpen kritisk, gnir av den litt på buksebeinet, og stapper den fornøyd inn i pakken igjen. Så legger hun den pent i kjøleskapet.
”Mamma, nå har jeg rydda!” roper hun stolt.
”Tusen takk, lille venn. Det var veldig snilt av deg.”

Stiftelsesdokumennt for "Jentejengen Koz å Klemz"

”Jentejengen Koz og Klemz” skal være en organisasjon for oss jenter som skal jobbe for å vise att vi er kulere og smartere enn dem mannfolka og att vi er selstendige damer med masse hummør. Virkemiddlene vi skal bruke er internett og mest e-post. Vi vil også bruke virkemiddlet ”humor” mye, for å vise at mannfolka er dumme......... Viss noen kan ”Power Point” er det kjempe bra!
Et eksemmpel på hva vi kann gjøre er å sende ut meil til alle på lista våres, med for eks morsomme bilder og en morsomm vits ;0) Lyd er også bra, for eks lyd med noen som ler kjempe høyt.
”Kjernegruppen” er damer i 50-åra (men det er fortsatt ungt og fresk, eller hva, jenter? ;0)))) Men alle freske damer med meiladdresse kan jo være med, da. Vigitg at alle sender ut til alle på lista si. Fredager er for eks en bra dag og sende ut på, får da kan man si ”god helg” å sånt til alle venninene sine samtidig.......

Her er eks på en kjempe bra en. Husk og sende videre til alle på lista, da!
Ha en super dag, damer :0))))):


Noe å tenke på......

Kona var lei av å bli forstyrret av familien hele tiden, så hun tok båten, seilte langt ut på sjøen, kastet anker og satte seg til å lese boken ferdig, mens hun nøt freden der ute.

Etter en stund kom en båt fra Fiskeoppsynet opp på siden av hennes båt. ”God dag frue ”, sa betjenten, ”hva gjør de helt her ute?”
”Jeg leser en bok” svarte hun (hvilket bør være innlysende selv for en idiot, tenkte hun). ”De befinner Dem i et område hvor det er forbudt å fiske” påpekte betjenten. ”Ja, men jeg fisker ikke, jeg leser”, svarte hun igjen. ”Ja men de har utstyr til å fiske om bord, og jeg vet jo ikke om de bare går i gang med å fiske, så snart jeg vender ryggen til. Derfor må jeg be dem om å følge med meg til land, for jeg blir nødt til å utstede en advarsel og tilhørende bot”.
”Hvis de gjør det, så blir jeg nødt til å anklage dem for voldtekt”, sa kvinnen. ”Voldtekt”, ropte han. ”Jeg har ikke engang rørt ved dem!”Riktig”, svarte kvinnen, ”men de har jo utstyret til det og jeg vet jo ikke om de begynner med det så snart jeg vender ryggen til…”.

Betjenten tygde litt på dette og sa:”Farvel frue, og ha en god dag”, og seilte av sted.

Historiens moral:
Forstyrr aldri en kvinne når hun leser en bok, hun kan nemlig tenke samtidig

Love me, love me, say that you love me!

Som et ledd i min selvutvikling har jeg tatt tak i mitt noe usunne behov for å bli likt. Ideelt sett viser det seg nemlig at man skal føle at man er verdt noe også de dagene man ikke får positive tilbakemeldinger fra andre. På en måte er jeg glad dette kom meg for øret før jeg tok den planlagte tatoveringa i panna, der det skulle stå:

SI AT DU LIKER MEG, ELLERS KASTER JEG MEG UTFOR ET STUP!
(og prøv å få det til å høres ut som du mener det)

Jeg skulle selvfølgelig ha en annen font, en som kledde meg og som var lett å lese. Så kunne det bli enklere for folk å forholde seg til meg, tenkte jeg, og jeg kunne få bygd opp selvbildet mitt uten å prøve å lure folk til å syns at jeg var ålreit. Jeg hadde ikke trengt å blogge og oppdatere facebook, for eksempel, eller å si ja til ting jeg ikke egentlig gadd og le høflig av ting jeg syns var skikkelig lamt sagt.
Også sier de som har greie på det plutselig at selvfølelsen skal komme innenfra. At man skal elske seg selv. Djises. For en slitsom gjeng. Det er så moderne at ting skal være en prosess og at man sitter på alle svarene selv. Men de lurer ikke meg. Jeg vet at det finnes medisin mot dårlig selvfølelse. Den inneholder virkestoffet bensoylmetylekgonin og skal visstnok være svært virksom. Og svært vanedannende, men det er da jammen meg ros også. Selvfølelse må trenes opp og holdes ved like, sier de. Som kondis. Men hvis det skal være så mye bry, så gidder jeg nok ikke.

OBS: Ikke ta kokain, da, mennesker.

Local News Broadcast

Det beste med lokalavisen Hadeland er uten tvil ”På tråden”. Det er en spalte hvor hadelendinger kan ringe inn og klage over hundeeiere som ikke plukker opp hundemøkk, uhøflige ungdommer og generell uforstand i nærmiljøet. Og ikke minst spiller spalten en nøkkelrolle i oppklaringen av saker som angår forsvunnede katter. I vår husstand er vi så begeistret for denne spalten, at vi har brukt den som modell for vår egen kommunikasjon, så vi skal slippe å håndtere konflikter ansikt til ansikt. Dette fungerer utmerket, og derfor vil vi stå fram og oppfordre andre til å bruke samme metode. Vi har valgt å kalle vår spalte:

Knute på tråden

-Nå må det bli slutt på at folk legger fra seg strikketøyet sitt over alt på stua, sier en irritert mann fra Lunner. Han oppfordrer den som eier strikketøyet til å rydde det opp innen helga, ellers vil han sende det til Ting og Tøy på Jaren.

Ei dame på Kalvsjø er frustert over at enkelte mumler når de snakker. –Det har gått så langt at jeg bare nikker og sier ja og ha, enda jeg ikke har fått med meg noe av det som er blitt sagt, kan hun fortelle oss, og hun advarer mot alvorlige misforståelser som kan oppstå som følge av denne uvanen med å snakke utydelig. Hun legger også til at hun, og mange med henne, syns det er unødvendig å snyte seg så høyt som noen mennesker gjør.

-Kan det være nødvendig å slenge alle klærne sine i en haug på badegulvet? undrer en innflytter til bygda, som liker å ha det ryddig. Han påpeker at det ikke bare blir vanskelig å skille rent og møkkete tøy, men at det også gjør arbeidet vanskeligere for den som skal støvsuge på badet.

-Det må da gå an å skru av vindusviskerene før man skrur av tenninga på bilen? sier ei opprørt lunnerdame. Hun mener en viss person er skyld i å ødelegge vindusviskerene hennes, og håper vedkommende har tenkt å skjerpe seg i framtida. Hvis ikke vurderer hun å anmelde forholdet, eller kanskje til og med avslutte det.

Et ektepar på Lunner lurer på om noen har sett katten deres. Det er en svart og hvit drittkatt som går rundt og skriker, og den forsvant opp trappa da de ropte på den for å kaste den ut for natta. Ekteparet tilbyr 20 kroner og 1000 hjertelige takk hvis noen har sett katten og vil beholde den.

Midtveisevaluering

Perleporten Spa Resort, 16.11.2010, konferanserom 845.

Erkeengelen Gabriel: Ja, Mari, nå har du vært med her i livet i 30 år. Hvordan syns du det går så langt?

Mari: Hvordan det går? Joda, det går jo… Hva mener du med det, egentlig?

Gabriel: Hvordan liker du deg, er du fornøyd med organiseringen, sånne ting.

Mari: Eh… Jeg liker meg for så vidt godt, jeg, altså. Men jeg syns jo at organiseringen virker temmelig tilfeldig.

Gabriel: Tilfeldig? Så spennende at du sier det, kan du forklare litt nærmere hva du mener? Og du, beklager, jeg glemte å spørre om du vil ha noe å drikke? Kaffe eller te?

Mari: Har dere vann?

Gabriel: Himmelsk godt vann, hø hø. Et øyeblikk,så skal jeg hente. Og bare forsyn deg fra fruktfatet.

(Mari tar pliktskyldigst en drue.)

Gabriel: Vær så god, rent kildevann. Da kan du fortelle meg, hva det er du ikke liker med organiseringen av livet på jorden?

Mari: Takk. Vel… Det er vel mest det at det virker helt tilfeldig. Jeg kan ikke se noen tegn på guddommelig inngripen eller planlegging i det hele tatt, i alle fall ikke på samfunnsnivå. Jeg syns det ser mest ut som ting bare har blitt sånn med tiden, som et resultat av folks plutselige impulser.

Gabriel: Og hvorfor liker du ikke det?

Mari: Det er vel ikke mest det at jeg ikke liker det, men jeg skjønner ikke helt hva dere her oppe har med saken å gjøre i det hele tatt.

Gabriel (blunker lurt): Nei, det er jo et av livets store mysterier, det, er det ikke. Men er dette noe du syns det er vanskelig å forholde seg til?

Mari: Jeg syns det er vanskelig å forholde seg til reglene. Det er så uklare regler.

Gabriel: Er det uklare regler? Du vet, vi har utstyrt dere med en temmelig kraftfull indre moral, og det overrasker oss stadig at dere mener at reglene er uklare, når dere i ethvert tilfelle vil kunne kjenne inni dere hva som er det riktige å gjøre.

Mari: Men det er jo akkurat det vi ikke kan! Moral er ikke den eneste kraftfulle driften vi har. Det er alltid så mange andre følelser som skal blande seg borti.

Gabriel: Hvilke følelser tenker du på da?

Mari: Alle, egentlig! Når jeg skal avgjøre noe viktig, er det ofte vanskelig for meg å vite om det er dårlig samvittighet, redsel, forfengelighet… Jeg kan ikke vite om det er min indre moral som snakker, eller om det er noe annet.

Gabriel: Så du tror ikke det er mulig for deg?

Mari: Jeg veit ikke. Jo, det er kanskje mulig. For det meste. Poenget mitt er at det er vanskelig.

Gabriel: Vel, er dette noe du vil at vi i ledelsen skal ta tak i? At vi skal lage tydeligere regler dere må forholde dere til?

Mari: Ja! Eller nei. Det kommer jo an på hvordan dere ville gjort det. Alle regler bør jo tolkes ut fra situasjonen også, ideelt sett…

Gabriel: Så du er egentlig for den friheten vi har gitt dere rent moralsk, selv om du misliker den?

Mari: Ja, jeg er vel det. Men dere gjør det på en urettferdig måte, dere kunne jo for eksempel dempe de andre følelsene, ikke sant, og gjøre det enklere for oss?

Gabriel: Noen spesielle følelser du tenker på da?

Mari: Angst, for eksempel. Dårlig samvittighet.

Gabriel: Men du forstår vel at angstfølelsen har en viktig funksjon i livet?

Mari: Jada, men det må vel gå an å skru den ned? Dere ser vel at folk er helt nevrotiske og at de ikke har det bra på grunn av det!

Gabriel: Du mener at det er vår skyld? At det er vi som har gjort det?

Mari: Jeg mener at det er deres ansvar! Det spiller ingen rolle hvem som har gjort det. Du hjelper vel en påkjørt person selv om ikke det er du som har kjørt på ham. Men dere bare lar folk seile sin egen sjø. Nå begynner jeg snart å snakke om krig og barn som lider, for alle er veldig spente på hva dere har å si til det her oppe.

Gabriel: Hva får deg til å tro at vi ikke hjelper? Og hva får deg til å tro at vi ikke har en plan med det hele?

Mari: Fordi det hele virker så tilfeldig! Det er ingenting som tyder på at det er noen plan bak, det virker som dere bare sitter her og ser på alt som skjer uten å gjøre noe!

Gabriel: Vel, for det første, det at du ikke ser noen større plan bak alle hendelsene betyr ikke at det ikke er det. Ikke sant? Jeg vet at du selv mener du er en smart person, men du har ikke oversikt over hele verden.

Mari: Snøft.

Gabriel: Og dessuten er jeg usikker på hva slags ansvar det er du tillegger oss her. Hvor mye mener du vi skal gripe inn. Og hvor mye tror du vi kan gjøre – hvilke midler skulle vi ha for å ordne opp i alt rotet i en håndvending?

Mari: Vel, det er mulig det med allmektighet er en overdrivelse, men det at dere har kalt inn til ”midtveissamtale” tyder jo på en form for autoritet, eller? Og forresten syns jeg det er ganske dårlig gjort å kalle det 'midtveisevaluering', og avsløre for meg at jeg bare blir 60 år.

Gabriel: Hehe, vel, det er slett ikke sikkert at det betyr midtveis i livet, er det vel? Det kan jo være midtveis i noe annet, i din personlige utvikling for eksempel? Men det bringer oss jo inn på sporet igjen. Jeg spurte deg hva du syns om livet, og det virker som du egentlig ikke er så fornøyd, stemmer det?

Mari: Joda, jeg er fornøyd med livet, jeg. Stort sett veldig.

Gabriel: Hva er det du liker med livet, da?

Mari: Jeg liker de andre som er der. Eller, mange av dem. Jeg er ofte litt forvirret når det gjelder laginndeling, så jeg er ikke sikker på hvem jeg spiller med og hvem jeg spiller mot. Men jeg liker mange, og jeg liker å være sur på dem jeg ikke liker.

Gabriel: Du har ikke tenkt på at det kanskje ikke er sånn at man er delt inn i lag i det hele tatt?

Mari: Kanskje ikke fra deres side, men i praksis er man det. Bare at det er så mange lag, og så mange kamper som foregår samtidig at man lett mister oversikten. Men jeg liker det, da. Det er en del av moroa. Jeg liker drama.

Gabriel: Du liker drama?

Mari: Ja, jeg liker at det skjer noe. Jeg vil heller være pisse forbanna enn å kjede meg. Og det har jeg jo som regel muligheten til.

Gabriel: Noe mer du liker?

Mari: Jeg liker kulissene. De er veldig pene. Stjernehimmel og årstider og sånn. Også liker jeg kroppen. Jeg liker alt man kan føle, og alt man kan gjøre og lære seg. Jeg liker å sove og drømme og tenke. Og spise, det liker jeg veldig godt. Også liker jeg å le.

Gabriel: Ja, å le er en bra mulighet. Gjør du det mye?

Mari: Nei. Jeg gjør det overraskende lite. Men jeg liker det.

Gabriel: Og du sier at du liker kollegaene dine der nede. Noen spesielle kvalieteter du vil trekke fram som du liker hos andre?

Mari: Nja. Jeg liker vel det vanlige. Folk som er omsorgsfulle og snille. Som har selvironi. Folk som liker å leke. Jeg kan ikke fordra at folk er kjedelige.

Gabriel: Hvordan kjedelige da?

Mari: At de er… Jeg trur ikke det handler så mye om de er kjedelige personlig eller ikke, men om de tvinger meg til å være kjedelig. Jeg kan ikke fordra at folk forventer at jeg skal passe inn i et mønster som er fastlagt på forhånd.

Gabriel: Spørsmålet er vel om det er disse menneskene eller du selv som tvinger deg til å følge et mønster. Men dette er uansett noe du heller kan ta opp med psykologen din, syns jeg. Du går til psykolog, eller?

Mari: Nei, dessverre. Jeg skulle gjerne gjort det, men jeg tør ikke spørre fastlegen min om det, for han er så søt.

Gabriel: Flott, jeg noterer det i journalen hans. Er det ellers noe mer du vil ta opp?

Mari: Nei, ikke som jeg kan komme på nå, egentlig.

Gabriel: Da får du ha hjertelig takk for samtalen. Kunne du forresten tenke deg å bli en halvtime ekstra for å fylle ut et brukertilfredshetsskjema vi har laget?

Mari: Ja, klart det. Men tror du jeg kunne fått en kopp kaffe? Jeg kommer nok til å angre hvis jeg ikke smaker på kaffen her.

Gabriel: Javisst! Vanlig svart, eller?

Mari: Eh… Har dere dobbel latte på soyamelk?

'Lat dei eta kaffibrød' presenterar:

Ei hymne til landsmålet, vår sjels målform.

Alt ser betre ut, om ein berre skriv det på nynorsk. Korte setningar, få ord. Kva som helst kan sjå ut som diktekunst. Sannare, vakrare, meir sjelfullt. Så puttar ein inn ord som ’røyndom’, ’løyndom’ og ’lagnad’. Ord som ingen veit kva inneber, men som gjev ei kjensle av eit høgare medvit og eit sjeleleg djup ingen bokmålsbrukar nokon gong vil komme i nærleiken av.
Som ei mitraljøse av usammanhengande pjatt om ei uverkeleg og oppkonstruert verd er bokmålet grunt og eisidig. Medan bakom kvar einaste ytring på nynorsk ligg det generasjonars omhyggjelege ettertanke i mørke og eisamme vinternetter på øde husmannsplassar omringa av svoltne ulvar. Refleksjoner frå nisteeting under lauvtunge bjørker på lette sommardagar. Eit sorgtungt alvor av innsikt før ein dreg sitt siste, tunge andedrag på sotteseng. Eit mål som har tunge bører og turre brødskorper i ryggen er uendeleg mykje meir truverdig enn det som smakar av neonljos og individuelle opplæringsplanar. Eit attgløymd gløtt av eit liv som synest meir ekte og meiningsfullt.

Hjarteleg helsing Mari

Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

1. Folk som er for dødsstraff, kan godt idømmes dødsstraff hvis de absolutt vil.
2. Folk som er for dødsstraff, får stille opp til bøddeltjeneste og ikke regne med at andre gjør drittjobben for dem.
3. Folk som er for dødsstraff kan ta seg en bolle.
4. Folk som er for dødsstraff bør kunne kontakte dødsriket for å få bekreftet at de henrettede lærte noe av straffen og er blitt snillere.

Kjære blogglesere.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg ’ikke ville framstå som en ignorant'. I ettertid har dette plaget meg. For er ignorant i det hele tatt et substantiv? Er det ikke bare et adjektiv? Såfall blir det litt som å skrive at man er 'inntelektuell' – en åpenbar selvmotsigelse. Og hva bør jeg såfall gjøre? Er det etisk riktig å rette opp feil i tidligere innlegg for å stille seg selv i et bedre lys? Vil ikke det åpne for langt større svindler, for eksempel at man later som man har forutsett ting som kommer til å skje, mens man i virkeligheten bare har forandret spådommene til å stemme overens med virkeligheten i etterkant? For et dilemma!

-Bekymret og tankefull Vannmann-80.

Om betydningen av forskjell i ørestørrelse og andre vesentligheter i mellommenneskelige relasjoner

Det jeg liker best med russiske forfattere (og dette er en generalisering gjort ut fra de 15 første sidene i Anna Karenina og muligens de 15 første sidene av et par andre bøker jeg har begynt på men aldri fullført) er personbeskrivelsene. ”Han var sur, tverr og vanskelig, men han var rettferdig og hadde en nydelig håndskrift og hun var glad i ham for hans egen skyld”. Sånne ting står det. Det er behagelig. Etter Seinfeld og Sex og Singelliv er det blitt akseptert å hate folk fordi de smatter eller har forskjellig størrelse på ørene, eller om ikke hate så i alle fall slå opp med dem. Russiske forfattere er mye mer storsinnede – ja, de ser forskjellen i ørestørrelse og beskriver den grundig, men gir fortsatt personen en mulighet til både vennskap og ekteskap.
På den annen side syns jeg folk er flinke til å overse hverandres feil og mangler. Jeg har vært tjukk. Det er ingen som bryr seg. Ingen liker deg dårligere fordi om du er tjukk. Det ironiske er bare at de liker deg bedre når du er slank, fordi det er en kvalitet folk beundrer. Ingen liker deg dårligere fordi om du ikke løper kjempefort eller spiller nydelig på piano, men de ville likt deg litt bedre hvis du gjorde det.

Oj, nå besvimte jeg visst litt et øyeblikk av min egen hobbyfilosofsuksess fordi jeg begynte å tenke på om det var noen kjerne i oss eller om vi bare består av masse forskjellige kvaliteter, det var like før jeg refererte til Peer Gynt og løken, men så kom jeg på at jeg ikke er skråsikker på hva Ibsen mente med akkurat det fordi min kjenneskap til Peer Gynt er særdeles overfladisk, og jeg ville ikke ødelegge alt ved å framstå som en ignorant. Også gidder jeg ikke google det. Jeg avslutter heller uten noe poeng. Farvel.

[insert fiffig Twitterordspill]

Æsj. Jeg hater Twitter. Akkurat nå, feks, turde jeg ikke foreslå for Bjørn Eidsvåg at den nye app'en hans, RunKeeper, egentlig heter RunkePeer. Generøst gir Twitter meg muligheten til å stalke og plage norske kjendiser og tilfeldige mennesker jeg ikke kjenner, og overlater til meg selv å motstå fristelsen gang på gang, som om det var et ansvar jeg er gammel nok til å ta. Det er vanskelig for meg å bedømme om riksrockepresten (i den grad han i det hele tatt ville fått det med seg) ville satt pris på min harselas med denne friskusgutt-app’en, eller om han ville tatt det som et frekt hint om at han følger i Onans DNA-spor. Kanskje han slett ikke ville oppfatte meg som morsom og ufarlig, men som en gal gris. Her i ligger mitt hovedproblem: Hvordan kan jeg unngå å framstille meg selv som en gal gris, med bare 160 tegn til rådighet? Det er en umulig oppgave.

Elefant

Ingen av dem nevnte noensinne elefanten. Han var altfor høflig til å påpeke dens tilstedeværelse, samtidig som han holdt åpen en 10% sjanse for at den var et synsbedrag. Hun unnlot å snakke om den fordi hun ikke ville tiltrekke den oppmerksomhet, i tilfelle han mot all formodning ikke skulle ha lagt merke til den. Nå stod den bare der og så uendelig trist ut. De gikk omveier rundt den mens de ventet på at den skulle forsvinne av seg selv, og prøvde å ikke tenke på at elefanter kan bli over 75 år.

Mykofilia

I landets dype, urgamle skoger bugner det nå av disse soppene: Cantharellus infundibuliformis. Under de tusen år gamle grantrærne blant bompibærlyng og lav står de skjult av sin egen unnselighet og klynger seg sammen. Lokale kjettere sniker seg ut i ly av høstmørket hver eneste kveld i september og oktober for å sikre seg mest mulig av en av moder jords mest fantastiske vekster. For med rett preparering er denne soppen ikke bare et mildt hallusinogen, men også et beroligende middel som gir en lett og langvarig lykkefølelse som bare kan sammenlignes med vaniljepudding og en god klem. Ved å forsterke opplevelsen av farger, berøring, latter og smak samtidig som den tar brodden av irritasjon, smerte og angst, er den et populært kosttilskudd vinterstid hos både folk og fe. Tilberedelsesmetoden er imidlertid kjent kun av et fåtall mennesker, anslagsvis 46 i hele kongeriket. Ved vanlig steking, forvelling eller tørking vil inntak av soppen ikke gi noen berusende effekt utover den et velsmakende måltid alltid fører med seg.

Hallo dødsriket!

"Norge 2010: Bør vi kontakte de døde, eller kan det være farlig?"
Ikke for å være vanskelig, men før vi tar den diskusjonen... Ligger det ikke et premiss her som fortjener litt mer oppmerksomhet?
Jada, jeg veit at vi er lei av å høre om dette. Men dere er så overtroiske! (Som tidligere overtroiker er jeg like foraktfull overfor dette trekket hos andre som en eks-røyker er overfor røykere) Jeg ser meg nødt til å gå gjennom et par punkter, til deres eget beste.

1. Man kan ikke snakke med døde.
2. Det finnes ikke spøkelser.

Dette vet jeg fordi HVIS det hadde vært mulig, så hadde det vært VITENSKAPELIG BEVIST.
Aha!
Jo, vitenskapen har både interesse av og måleinstrumenter til å bevise dette, jeg godtar ikke konspirasjonsteorier som motargumenter. All overnaturlig kontakt er psykologiske fenomener. It’s in your head.
Det gjør ikke opplevelsen mindre verdt, forresten, bare ørlitt mindre skremmende for andre mennesker.

Kan ikke noen komme hit med en pakke mariekjeks og motsi meg? Jeg lager kaffe, og så kan vi kose oss mens jeg sabler ned. Jeg er i humør til å sable ned.

Penis envy #2

Han: Hei, åssen går det?
Hun: Åssen det går? Hva er det for slags spørsmål? Åssen trur du det går? Jeg er et rasjonelt og intelligent vesen fanget i et grusomt fengsel: En kvinnekropp, konstant overveldet av følelser som er upåvirkelige av saklig tankegang. På grunn av dette er jeg ute av stand til å tolke mine egne motiver og hensikter og dermed ute av stand til å ta kvalifiserte avgjørelser. Jeg er omtrent like stabil som nobelium. Det har ingen hensikt å spørre meg hvordan jeg har det, for jeg har ingen anelse. Jeg er enten overlykkelig eller miserabel. Du kan heller spørre meg hvordan du har det.
Han: Eh… Hvordan har jeg det?
Hun: I ditt følelsesregister finnes det tre følelser: Sult, begjær og den generelle følelsen av at alt er ok. Du har akkurat spist lunsj. Det vil si at du har det bra.
Han: Okay… Vel, det var hyggelig å treffe på deg.
Hun: Ha! Særlig! SÆRLIG!

Så mye snåsing

Endelig har 'Snåsa' gått fra å være stedsnavn til å bli et prefiks som beskriver magiske, helbredende evner. "Jeg tok et snåsamiddel" kommer folk til å si. Da er veien kort til adjektiv: "Disse hodepinetablettene er skikkelig snåsa" sier de. Så vannes det ut: "Tusen takk, det var megasnåsa gjort av deg." Om 10 år kommer ungene til å le og lure på om det heter Snåsa fordi alle som bor der er så snåsa. Sann mine ord.

En dag i nærmeste framtid

Det begynner å regne.
-Tyyypisk, klager dusten. -Det er så tyyypisk at det begynner å regne akkurat når vi har gått ut, liksom. Men bare vent til jeg får tatt på meg regnjakka, da slutter det nok igjen!
Viktigperinnen gir dusten en varm ørevaffel. Veldig varm. -Nå klapper du igjen, sier hun.
-Jeg er så lei av det drittpratet ditt. For det første er jeg lei av at du klager på været. Det er smålig og fantasiløst, i tillegg til fullstendig nytteløst, å klage på været.
Dusten ser fornærmet og vantro på henne og skal til å si noe til sitt forsvar. Hun bæpper ham umiddelbart.
-Og forresten, fortsetter hun, akkurat litt for høyt så den sinte stemmen hennes blir en smule skingrende, -så er det latterlig å anta at din selvoppfattede ulykke her i verden styrer været. Det blir ikke regn bare fordi du har ferie. Du skjønner det, ikke sant? Du skjønner at det ikke blir regn bare fordi du har tatt på deg sandaler, og at det ikke blir sol bare fordi du er forkjøla og ikke kan gå ut? Sånn EGENTLIG?
Dusten henger med geipen. -Jada, sier han mutt.
Hun eksploderer.
-JA, SÅ DU SKJØNNER DET?! roper hun rasende.
-HVORFOR GÅR DU RUNDT OG PLAGER ALLE MED DET DRITTPRATET DA? DET VIRKER IKKE SOM DU SKJØNNER NOEN TING!
Hun gestikulerer opprørt, og klarer ikke motstå fristelsen å knipse dusten hardt på nesa. Hun treffer perfekt, og øynene hans fylles av tårer.
-Det er ikke morsomt eller selvironisk, skjønner du, sier hun nedlatende, med rolig stemme nå, og hun klarer så vidt å ikke sette fast sine siste ord i halsen, men uttale dem med et utsøkt skinn av falsk omsorg: –Lille venn.
Så snur hun på hælen og går.
Tilbake står dusten med et fårete blikk.
-Tyyypisk, tenker han. –Så jævlig tyyypisk at jeg alltid skal møte på de gale psykopatene.

Apokalypse... NÅH!

Det er mulig jeg glorifiserer det en smule, men jeg har begynt å glede meg og gjøre forberedelser til sivilisasjonens fall, eller dei valdelege endetidsdagane som det mer poetisk kalles. I følge de som har greie på det, trur alle mennesker som til enhver tid lever at nettopp deres tidsalder er spesiell og at ting er i ferd med å ta en skummel vendning, men jeg mener hallo, det sier seg selv at vi lever på randen av en signifikant krise. Man trenger ikke være dommedagsprofet for se at vi har malt oss inn i et hjørne: Vi er på ingen måte selvforsynt med mat, vi har ikke spesielt mye industri å skryte av, alle går til psykolog fordi de er ensomme, redde og lei seg og det eneste folk kan er å flytte papirer, lage nye papirer og blogge om sine usle gjøremål i hverdagen. Vi er unyttige og hjelpesløse. Men jeg har en fredelig plett på landet godt beskyttet mot flomkatastrofe, jeg har jord, skog, en big ass hund og ei gammal hagle i skapet. Med et drivhus, brønnvann, noen høner, en liten frøbank og litt for mye feilplassert empati har jeg tenkt å spille en nøkkelrolle i menneskehetens overlevelse lokalt. Selvfølgelig er det et problem at jeg mangler vindmølle, kaffeplantasje og et romskip, men noen ting må vi antagelig lære oss å leve uten når endetiden kommer. Men når kaffeabstinensene har lagt seg, sikkert i løpet av et par års tid, og jeg blir folk igjen, da skal jeg endelig blomstre. Det er ingenting som en god, gammaldags katastrofe.

Sa jeg hagle i skapet? Jeg mente selvfølgelig våpenskapet. Det skal jeg forresten bruke til blomsterkasse når sivilisasjonen har falt, og på det skal det stå malt ”From my cold dead ass” med runeskrift. Hvis jeg er heldig får jeg stilt det ut på Høstutstillingen. Kanskje hvis jeg maler det i mensblod med kusehårspensel? Og understreker dette poenget tydelig nok for dere hvor viktig og uunngåelig sivilisasjonens fall er?

Fredag 13.

Da jeg våknet denne ulykksalige dagen var jeg plutselig blitt en lubben tobarnsmor med hengepupper og kaffeabstinenser. Uten noen strålende karriere og blomstrende framtidsutsikter, og det jeg gledet meg mest til i overskuelig framtid var å få se et bilde av en strikket kransekake jeg hadde hørt om at en velforening hadde pyntet et bord på en rasteplass med til 17. mai.

Va t'en Kitty!

Noen ord om Hello Kitty og alle dens djevelskapsbaserte effekter, enda jeg veit jeg ikke burde. Man skal ikke oppmuntre uønsket adferd ved å gi oppmerksomhet, ikke engang av det negative slaget. En kjapp runde på google viser at det ikke finnes én eneste ubrukelig dings som ikke finnes i Hello Kitty-versjon. La meg illustrere: Min mor har kjøpt Hello Kitty håndvifter(!) som også er et slags sukkertøy til mine barn. De ser ut som små vindmøller, går på batteri og blir ødelagt når de setter seg fast i småjentehår. Jentene elsker dem, selvfølgelig, men det gjør ikke jeg. Ting som er rosa, inneholder sukker, e-stoffer og elektronisk søppel, og bærer bildet av den idiotiske, uttrykksløse, dåsete og markedskapitalistsymolistiske møkkakatta gjør at jeg ikke får puste. Heldigvis kommer det straks en unge ilende til med en vifte hver gang jeg begynner å hyperventilere og spør "Trenger du litt luft, mamma?", så jeg kan ikke nekte for nytteverdien av svineriet. Å gjøre seg selv uunnværlig på den måten er min drøm. Så det er mulig jeg bare er sjalu. På en japansk lekekatt. Og veit dere hva det verste er? Det er ikke den dummeste jenta jeg har vært sjalu på i løpet av livet, og iallefall ikke den dårligste grunnen for sjalusi jeg har hatt.

Eksperiment 'Reply to spam' #1

Jeg setter selvsagt pris på alle mailer jeg får. ”Klir klir, dette er lyden av Dine Gevinster.” Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye arbeid noen har lagt ned i en så fengende tittel, jevnt og trutt og tappert tross sine åpenbart manglende evner i både norsk og markedsføring. Men i dag fikk jeg en mail fra Chad Pitts (!), som ga meg fryktelig dårlig samvittighet. Jeg kan ikke huske Chad, men vi har åpenbart hatt det festlig sammen. Her er hva han skriver:

Hi
It`s Chad again. Will you ever contact me?
I made those nude pictures especially for you and I wont write to you again!
If you wanna see them just drop me a line at: quanndon@hotmail.com


Jeg syns Chad virker som en hardtarbeidende, samvittighetsfull og innerst inne litt sårbar fyr, og det ville vært uhøflig, nesten slemt av meg å ikke svare ham. Jeg har allerede sendt ham følgende mail:

Dear Chad,

I’m sorry I haven’t been in touch, but it seems I cannot recall ever meeting you. By that I do not mean to imply that you are plain, average and not worth noticing, quite the opposite: I would love for you to send me a copy of those nude pictures. I mean, if they are of you. Your mail does not indicate wether you made nude pictures of yourself or of me. If they are of me, you do not need to send them to me. And in the event that they are of me, please apply some neat photoshop work before making them available online for all the world to see, and please do not tag them. This should be obvious for the kind of clever man I can read from your correspondence that you clearly must be.
I must admit that it’s making me a bit worried thinking about having made your acquaintance without remembering any of it. As a relatively nice and ordinary housewife and mother of two, surely I would like to live the kind of double life where I occationally get drugged and dragged home by a fine guy like yourself for a nude photo shoot. However I would like to be left with some vague idea about such a happening taking place, because the memories would be of great value to me in my boring everyday life. And I also think drugging women without their consent is not especially nice or even especially legal, so you might want to appologize to me for that part. I think that kind of behaviour is a bit beneath you, wouldn’t you agree, Chad? Next time if you ask me to take the pill, I probably will and then you’ll be in no trouble with the law. I wouldn’t like to see you go to prison.

Thank you ever so much for writing me, I’m hoping to hear from you soon. My best regards to your mom, I hope she’s in good health.

Drømmen om det perfekte sammenbrudd

Jeg skal være alene hjemme i 4 dager. Jeg har bestemt meg for å benytte anledningen til å tilbringe litt tid i alvorlig psykisk ubalanse: Et sammenbrudd. Såpass må man kunne unne seg. Hvis du lurer på hvorfor, så er det fordi jeg antar at dette er en tilstand som etterfølges av stor personlig utvikling, når den bare utløses av de riktige årsakene. Planen min er å få tak i en bok som snur opp ned på verdensbildet mitt. Den skal være grusom i sine implikasjoner, brutalt reduksjonistisk og deprimerende realistisk. Trykt inn i hjørnet på sofaen skal jeg sitte med fett hår og fortvilet, usminket ansikt mens jeg biter negler, gråter og trommer nervøst på armlenet, drar pleddet oppunder haka og neglisjerer dyrene jeg skulle være hjemme for å passe. Kanskje jeg i distraksjon biter meg til blods i underleppa mens jeg tenker at; Herregud, dette kan jeg ikke leve med! Så kjører jeg på med masse koffein og nikotin for å erte opp sentralnervesystemet ytterligere, mens jeg overser sultfølelsen og gir kroppen kun ett måltid om dagen, bestående av ihjelkokt spaghetti med ketchup (hvis jeg ikke kommer på noe stusseligere underveis). Jeg skal ikke rydde bort tallerkenen etterpå, men la fluene spise restene der rett ved siden av meg, sånn de spiser råtnende lik i skogen.
For sjelelig utvikling er viktig, og det er lenge siden jeg har hatt noe særlig av det. Jeg er så fornøyd og blid og lykkelig at det bare kan karakteriseres med ordet ’skammelig’. Det skal bli deilig å lide litt. Jeg håper noen har tatt seg bryet med å skrive en passende bok.

Prosessen

Du er nå logget ut.

For å være helt sikker på ingen kan se hva du har gjort, bør du lukke nettleseren.


Uten at jeg vil gå nærmere inn på hvorfor, er dette en beskjed jeg får regelmessig. Grunnen til at jeg ikke vil si hvorfor, er selvfølgelig at jeg er redd for at noen skal få vite hva jeg har gjort. Det er noe kafkask over det hele. Jeg aner ikke hva det er jeg har gjort (Joda, jeg veit hva jeg har gjort, men jeg veit ikke hva av det jeg har gjort det siktes til). Jeg skjønner ikke hva de anklager meg for, men jeg føler alltid en nagende uro: Hva har jeg gjort som ingen skal se? Er det ille? Vil folk hate meg? Kan jeg få noen form for straff? Disse to linjene får meg alltid til å gå gjennom de siste 14 dagene for å se hvilke synder jeg har begått. Jeg er ikke et utpreget syndig menneske, jeg er litt hovmodig og litt lat. De fleste av mine synder er unnlatelsessynder og små løgner. ”Nei takk, jeg har allerede kjøpt =Oslo av noen andre” for eksempel. Eller kanskje de tenker på den gangen han idioten ikke klarte å komme seg av toget der han skulle av, og måtte sitte på til neste stasjon, og det var midt på natta og jeg ikke tilbød meg å kjøre ham hjem, enda det kunne jeg godt gjort. Samtidig er det vel lov å ikke tilby seg å kjøre åpenlyst idiotiske mannfolk hjem midt på natta, men jeg lot ikke være fordi jeg var redd ham. Jeg er ikke redd skumle menn, jeg er redd spøkelser og romvesen, og jeg er sikker på at han ikke var romvesen. Forresten kan det hende de mener den meitemarken som lå på asfalten og var i ferd med å bli grilla av sola, og som jeg ikke stoppa og la ut i grøfta. Kanskje de så at jeg gikk rett forbi. Den er sikkert død nå, forresten.
For sikkerthets skyld lukker jeg alltid nettleseren.

Fighting Crime since 1980

Selv om jeg på papiret er pedagog, er jeg ikke spesielt pedagogisk anlagt. Jeg blir sur på barn. ”Hvis du ikke klarer å skifte bleia di sjøl, så drit i å drite i buksa da”, tenker jeg. Jeg er langt mer tålmodig når det gjelder voksne. Imidlertid syns jeg det kan være vanskelig å takle folk som oppfører seg aggressivt eller svært upassende. Til all lykke er jeg velsignet med velutdannede og smarte venner, som kan hjelpe meg å utarbeide metoder for nettopp den typen situasjoner hvor jeg blir rådløs. Jeg regner med at dette er en metode som er utprøvd før, særlig av øvede, kvinnelige pedagoger i 50-årene, men jeg kunne godt tenke meg hjelp til en mer systematisk utprøving. Grunnen til at jeg trenger hjelp er at jeg altfor sjelden opplever noen av disse situasjonene selv. Det er ganske enkelt, og oppfordringen går ut til dere alle:

Hvis en mann kommer mot deg med en kniv, sier du med fast, rolig og bestemt stemme at: ”Sånn oppførsel som dette kan vi ikke ha. Nå putter du den kniven tilbake i lomma di, for det kan være farlig hvis noen stikker seg på den.” Eller ”Jeg syns ikke du skal bryte deg inn i den bilen der, for da kan mannen eller damen som eier den bli lei seg.”
Det er forresten ikke sikkert at det hjelper å appellere til den kriminelles empati for andre mennesker, men du kan prøve å late som det er vedkommendes eget ve og vel du har i tankene. ”Jeg syns ikke det er noe hyggelig å tenke på at en koselig gutt som deg skal havne i fengsel” kan du si. Sleng gjerne på enda mer moderlig (eller faderlig) bekymring, si til blotteren at: ”Du, sånn som dette kan vi ikke gå kledd nå, det er altfor kaldt. Gå hjem og ta på deg klær under den frakken før du blir forkjøla.” Ikke gå så langt som til å gi vedkommende en klem. Hvis han ikke ser ut som han har tenkt å høre på deg, kan du ta fram morskestemmen og rynke øyenbrynene og si ”Hvis jeg ser den pikken én gang til, så er det rett ut!” (Dette er ikke en trussel du kan følge opp, så sats på å høres tilstrekkelig streng ut.)
Til dere som føler for å gi blotteren en klem, jeg føler at dere trenger litt spesiell oppfølging. Hvis det er noen som helst seksuell ladning i denne klemmetrangen, anbefaler jeg deg å løpe hjem, låse deg inne på badet og skamme deg en stund. (Du kan jo be blotteren om telefonnummer før du løper, så du kan ringe ham når du er ferdig med skamminga hvis ikke følelsene har sluknet.)
Dere som bare føler for å gi blotteren en varm, moderlig klem: Dere er overempatiske idioter. Jeg syns dere heller skal begynne å skrive kjærlighetsbrev til mordere i fengsel, det er like teit men genererer forhåpentligvis mer underholdende drama.

Disclaimer: Svenbalrud rådgivningsteoretiske kontor fraskriver seg ethvert ansvar for juling eller skader av mer psykologisk art du måtte få ved utprøving av denne metoden, men i tilfeller som ender med sykehusinnleggelser og/eller død vil vi sende en blomsterbukett som takk for innsatsen. Blomstenes skjønnhet vil i den grad det lar seg gjøre korrelere med skadenes grusomhet.

Feeling so bohemian like you

Blant mine fremste egenskaper er den, at jeg lett føler meg moralsk overlegen. Nå, for eksempel, som jeg har levd som kvasi-veganer i hele 4 måneder, føler jeg meg bedre enn alle som støtter dyremishandling ved å spise kjøtt fra industrielt dyrehold (legg merke til hvor ladet jeg uttrykker meg). Og det til tross for at jeg ikke gjør det av dyrevelferdsmessige årsaker engang, men av hensyn til min egen helse fordi en mann som sa han var doktor fortalte på en video på youtube at et vegansk kosthold er veien til total lykke. Jeg syns han var troverdig. Han sa at ost er som narkotika. Mine plutselige cravings for smelta ost er bevis nok for meg. Og før jeg begynte å fly igjen, følte jeg meg utrolig mye mer miljøbevisst enn folk som tar fly.
Problemet med å føle seg moralsk overlegen er imidlertid det med at hovmod regnes som en dødssynd. Greit å være bedre enn alle andre, men man må ikke syns det selv. Men hva er poenget da? Hva er poenget med å undertrykke sine lyster hvis man ikke skal få meske seg med den deilige følelsen av selvrettferdighet? Selvrettferdighet og moralsk overlegenhet må være grunnlaget for all askese. Ta for eksempel den protastantiske arbeidsmoralen, som jeg misliker voldsomt fordi den får meg til å framstå i et relativt elendig lys. Og fordi den er teit, selvfølgelig. I et samfunn der vi har maskiner til å gjøre arbeidet for oss, og dermed skal få mer fritid, syns jeg det er latterlig med folk som absolutt skal gå på jobben dagen etter at hele familien er død og de har amputert begge beina. Det viser ikke tæl, det viser… Ja, hva viser det egentlig? At man ikke syns man selv er verdt noe mer enn jobben man gjør, kanskje. Dårlig selvtillit er også grusomt irriterende. Men jeg vedder i alle fall på at de som er i besittelse av denne stadig mer sjeldne egenskapen føler seg bedre enn han som blir hjemme fra jobben når han er forkjøla, og systematisk undervurderer den lidelsen andre gjennomgår når de har sår hals og snørr. Enda det faktisk er FRYKTELIG ubehagelig.
Et annet problem er at folk generelt ikke liker de som har idealer og følger dem. Prøv å dra på fest og si at du er avholds av prinsipp, og se hvor kul den festen blir.

I dag det smeller fra loft til kjeller

Problemet med en hvilken som helst dust, er at han kan rime. Óg få det på trykk. Kvalitetssikret poesi, i form at diktutgivelser, er det sjelden man blir utsatt for – det begrenser seg til gratis postkort og kanskje noen plakater på bussen og banen en gang i blant. Da er det som regel ting som er så voldsomt avant garde at det ikke rimer engang, og folk flest liker det ikke. Folk flest liker rim, og derfor rimer de til alle høytider. De rimer i avisen når noen har bursdag, og de skriver sanger som rimer hver gang noen skal gifte seg, konfirmeres eller av en eller annen uheldig grunn har jubileum, for eksempel at de har blitt 75 år uten å dø av hjerteskjærende dårlig poesi før den tid. For å gjøre sangene ekstra traumatiske, velger de ofte ”Jeg er en gammal teddybjørn” eller ”Jeg er havren” som melodi. Også er det å kjøre på med utakt, nødrim, unødvendig omstokking på setninger og, ikke minst, tilfeldige betrakninger om jubilanten basert på hva som rimer, ikke hva som er sant. Jeg skulle gjerne laget en parodi som satte dem på plass, men jeg klarer ikke. Det er som med alle disse facebookgruppene; man kan rett og slett ikke lage noe som er uhyrlig nok til at det helt tydelig er parodi, fordi virkeligheten er så grell. Men hvis jeg vinner i lotto, skal jeg bruke pengene på papir, konvolutter og frimerker, og sende ut følgende brev til alle norske husstander:

Til den/de som står for diktningen i deres hushold

Det er hyggelig at du/dere tar i bruk det norske språket på en kreativ måte. Det er imidlertid en ting man bør være oppmerksom på når man gjør dette, og det er at bruk av rim i følge allmenn høflighet ikke skal være til sjenanse for andre. Mange mennesker sliter med at de blir ukomfortable rundt andres dikt og sangtekster og framføring av disse. De reagerer med rødming, klamme håndflater, en brennende følelse bak øynene og i verste fall angst, pusteproblemer og en nesten uutholdelig trang til å hyle og løpe sin vei. Det er vår oppgave som medmennesker å hjelpe disse menneskene, som ofte gjemmer seg bak stive, høflige glis og ikke tør fortelle om sin tilstand. Det beste vi kan gjøre for dem er å skåne dem for det som gir dem ubehaget. Lang tids forskning viser at det å utsettes for den utløsende faktor ikke fører til noen grad av tykkhudethet eller tilvenning hos de rammede, men tvert imot fører til økt sårbarhet og uopprettelige traumer. La oss derfor dikte i skjul og brenne mesteparten av det, eller enda bedre: Motstå trangen til å begå poesi i det hele tatt. Sammen kan vi gi en sårbar gruppe mennesker et bedre liv.
FOR GOD’S SAKE, YOU’RE A VOGON!

Hilsen Foreningen for Utradering av Hverdagspoesi

Hvordan veit man at man er dum?

Jeg trur det er når noen sier at man er smart og man tenker:
Pokker, jeg skulle heller ønske at jeg var pen.

Dead Star Hypothesis

Generelt føler jeg meg som en heldig og lykkelig person. Jeg bor i verdens rikeste og tryggeste land, og bla bla bla som å vinne i lotto. You know the drill. Akkurat som ikke det å leve i et univers som støtter betingelsene for liv i det hele tatt er som å vinne det intergalgaktiske multiverslotteriet, jeg syns ikke akkurat folk fra for eksempel Bulgaria eller Peru bør være misfornøyd med livet heller. Og i dette storslagne og mystiske skaperverket foregår mange uforståelige ting. En av dem, og jeg begynner å ane et mønster i dette, er at jeg blir motarbeida på verst tenkelige måte av verden med jevne mellomrom. En grov skisse viser at dette skjer ca. hver 26. dag. For det første er det foruroligende ofte, spesielt sett i et evighetsperspektiv. For det andre er det et stort mysterium hva som egentlig er grunnen til at dette hender. Dette har fått meg til å postulere en nemesisteori. Hvis det stemmer at en sommerfugls vingeslag kan forårsake vulkanutbrudd på andre siden av jordkloden eller whatever, noe jeg ikke har den aller minste grunn til å tvile på fordi logikken er så slående, tipper jeg at jeg har en nemesis hvis små handlinger dramatisk påvirker mitt eget velbefinnende. Regner med jeg har alle med meg så langt, og at dere deler min oppfatning av kausalitet. Videre mener jeg at motarbeidingssyklusens frekvens gjør det nærliggende å anta at min nemesis er en premenstruell dame hvis småhysteriske humørsvingninger negativt påvirker mitt liv. Og når jeg tar min egen betydning i den store sammenhengen med i betrakningen, vil jeg anta at det ikke er en hvilken som helst dame, men en som er betydningsfull, vakker og intelligent. Jeg gidder ikke ha en stygg og intetsigende nemesis. Det er en grunn til at folk tror de var Napoleon i sitt forrige liv og ikke en ussel fotsoldat, for å si det sånn. Men siden jeg ikke kan bevise at min nemesis finnes, må jeg ta utgangspunkt i at hun for eksempel kan være et spøkelse eller en gjenganger. Jeg skal være ærlig med dere: Jeg tror det er enten Jeanne d’Arc eller Maria Magdalena. Ironisk at noe så trivielt som en av disse spøkelsesdamenes menstruasjonssyklus skulle påvirke mine omgivelser og forvandle dem til irriterende og til dels direkte uhyggelige kulisser. Det beviser bare nok en gang hvor merkverdig livet er.

Kvinneklubben Jesus Kristus

”Hvorfor drepte de Jesus når han bare var snill, mamma?”
Shit. Min andre prøve i bibelhistorie. Den første gjorde jeg det bra på, for da hadde jeg forberedt meg. Jeg kan fortsatt dåpsbefalingen og Johannes 3.16 (som jeg som regel kaller Johannes 3.14, på grunn av det med pi). Dette er imidlertid et mer komplisert spørsmål, også fordi det er god pedagogikk å forklare at snille mennesker ikke bare blir drept sånn helt uten videre – det kan jo skape traumer for snille barn. (Og i den forbindelse: Takk til VG og Dagbladet for forsider av typen PAPPA DREPTE MAMMA I BESTIALSK ØKSEDRAP og MAMMA FORGIFTET BARNA TIL UTROLIG SMERTEFULL DØD)
”I gamle dager” forklarer jeg tålmodig ”Var det for eksempel sånn at damer ikke fikk være med å bestemme. Men Jesus, han visste at damer også kunne bestemme ting, og da han sa det ble de sinte på ham.” Det er på badet en altfor tidlig morgen jeg gjør Jesus til en ihuga feminist. Han døde for at vi kvinner skulle få delta i styre og stell. På korset.
Senere på dagen prøver jeg å ta brodden av mitt feministiske prosjekt ved å la jentene få gullneglelakk og sole meg toppløs på verandaen. Det er da jeg begynner å lure: Er det feministisk eller antifeministisk å sole seg toppløs for tida? Jeg antar at hvis man, som meg, ikke har silikonpupper og er litt bleikfeit, da er det en feministisk handling. Hvis man derimot flasher silkonpuppene sine på offentlige badestrender, da er det ikke kvinnefrigjøring, men en demonstrasjon av seksualisering av kvinnekroppen. Men hva veit jeg? Jeg prøvde i utgangspunktet bare å sole meg på min egen veranda, og det var ingen som så det. Noe som igjen reiser et annet interssant spørsmål: Hvis en kvinne soler seg toppløs i skogen og ingen ser det, har det virkelig skjedd da?

En fjotts bekjennelser

I dag vil jeg ta for meg forskjellen på dårlig impulskontroll og livsglad nysgjerrighet. Min påstand er at det er en hårfin forskjell, men heldigvis har jeg laget et system hvor mine handlinger nesten alltid skyldes sistnevnte personlighetstrekk, som unektelig har en mye lystigere klang. La oss begynne med impulskontrollen: Hver gang jeg har plukka giftige blomster eller tatt i noe virkelig ekkelt, får jeg en impuls til å slikke på fingrene mine. Da iverksetter jeg min velfungerende impulskontroll og lar det være. Jeg er forresten usikker på hvor denne impulsen kommer fra, for jeg har absolutt ikke noe ønske om å verken dø eller bli alvorlig syk – heller ikke på et underbevisst nivå. Hadde jeg hatt det, hadde jeg neppe samtidig vært belemret med en så utpreget høydeskrekk at jeg blir svimmel og får nevroser av å klatre opp på en gardintrapp.
Så til dette med livsglad nysgjerrighet. I helga befant jeg meg i en forsamling av ressurssterke, vakre og intelligente unge kvinner, og det er unødvendig å legge til at jeg selvfølgelig følte meg veldig hjemme. Vi snakket om katter, og hvorfor katter spiser ledninger. Jeg må innrømme at jeg var overrasket over at jeg var den eneste som visste svaret, siden forsamlingen som sagt bestod av høyt kvalifiserte mennesker. Jeg kunne heldigvis fortelle dem at det er fordi en ledning har en særdeles behagelig tyggemotstand. Dessverre viste det seg at ingen av de andre led av samme livsglade nysgjerrighet som meg, og derfor aldri hadde prøvd å tygge på ledninger. Kan det virkelig være mulig? Motstår de konsekvent trangen til å bite i ledninger, eller føler de aldri behov for det i det hele tatt? Jeg får det ikke til å stemme. Det er som når gutter påstår at de ikke vet hvordan sperm smaker. Jeg syns det, i tillegg til å være usannsynlig, vitner om en manglende nysgjerrighet som kvalifiserer til en diagnose av typen ’alvorlig depresjon’. (Forresten regner jeg med at de bare juger fordi de er redde for å bli kalt gris av pripne tilhørere.)
Men, jeg konkluderer med at min livsglade nysgjerrighet gjør at jeg har en større forståelse for andre vesener og deres adferd, og at jeg ikke har dårlig impulskontroll. Det er mange impulser jeg motstår. Jeg tar ikke på håret til folk som sitter foran meg på t-banen, og jeg stikker ikke tunga bortpå overarmene til folk i singlet for å kjenne om de smaker salt. Ikke engang de som har så fine krøller eller svette overarmer at de i praksis trygler om det.

(Akkurat da Mari begynte å føle seg velintegrert i verden, postet hun dette blogginnlegget som senere er blitt brukt i flere middelmådige bacheloroppgaver i pedagogikk som eksempel på sosialt selvmord. PR-ansvarlig Marte unngikk kritikk ved å tviholde på at hun var pr-ansvarlig for bloggen, ikke for Mari personlig. Mari fikk i tillegg karakteren Lite Godt på både utgreining og drøftningsdel, på grunn av manglende empirisk grunnlag, lite bruk av relevante teoretikere, overdreven bruk av anekdotisk bevis og generelt usammenhengende pjatt.)

It's learning!

Man lærer så mye av å være på tur. Etter 48 timer i London er jeg et mer innsiktsfullt og bedre menneske, som dessuten har mye mer sjokolade og småblomstrete ting. Altså også et lykkeligere menneske. Kort oppsummert har jeg lært dette:

1.England er et enkelt land å forholde seg til, fordi det hele tiden står hva du skal gjøre. Gå til venstre, står det. Se til høyre. Og britene er ganske slemme og ekle, men uuutsøkt høflige. Når de ber deg dra til helvete, er det fryktelig hyggelig. Det ender med at du takker dem begeistret. Så er både du og engelskmannen stilltiende enige om at du er et mindreverdig menneske fordi du har dårlig aksent.

2.Nordmenn i utlandet eier ikke folkeskikk, og det hadde vært en god idé for det første å nekte middelaldrende folk å reise på jobbturer sammen, og for det andre generelt å nekte nordmenn alkoholservering overhodet. Så kanskje de klarte å tenke på noe annet enn øl i to minutter.

3.Jo eldre man blir, jo mer lettrørt blir man, og plutselig sitter man i et fly og griner og ser ned på jordkloden og syns den er så vakker og tenk at vi ødelegger den, det fineste vi har. Når det blir kjedelig å grine for det, endelig, begynner man å grine fordi man ser en snøkrystall. Den er så perfekt! Heldigivs blir man avbrutt i sitt føleri av den dusten bak seg som roper etter øl, og man innser at hvis verden går under er det sikkert til det beste.

Mitt liv i et sitronskall

Se for deg at livet ditt er en musikal. At uansett hva du foretar deg, har du med deg et mediokert kor som synger om det du gjør på en middels catchy melodi. Hvis du for eksempel kler på deg, så synger koret: ”Du tar på deg en rød genseeeeer og en blååååå bukse”. Nå se for deg at koret mangler enkelte sosiale antenner, og velger å framheve sin egen fortreffelighet på din bekostning. At når du mister brødskiva di på gulvet med smørsida ned, synger koret triumferende: ”Duuuuu mista brødskiva di, det var du som gjorde det, det var diiiiiin skyld, jeg mista ikke miiiiin.” Eller at koret følger etter deg på do og synger ”Hvorfooooor har du skjegg på tissen? Hvorfor, hvorfoooor?” Koret lar seg ikke affisere av at du enten svarer dem saklig eller roper fortvilet ut: DET VEIT VEL IKKE JEG, DET BARE ER SÅNN! De fortsetter sangen ufortrødent: ”Men hvorfor har du deeet, hvorfohohooor?”
Se i tillegg for deg at dette koret er ganske hjelpesløst og trenger assistanse til det meste av kostymeskifter, og at det innad i koret er voldsomme uoverensstemmelser av typen hvem som skal få lov å synge først, høyest eller mest. Til slutt ser du for deg at du som hovedperson i musikalen er ansvarlig for dette koret, og at både det å dra fra dem, stenge dem inne eller gi dem litt velfortjent pryl er straffbart i følge ditt lands lovgivning.

Sånn er det å ha barn. For de som ikke visste det.

Revealing my penis envy

I recieved a compelling offer today in my inbox: "Enjoy a prolonged but controllable rock-solid erection for up to 72 hours". Who, I repeat WHO would enjoy that? Could anything lead to more discomfort and misery for all involved parts? (Well, I guess blending in more drugs probably could add to the misery, unless they are sleep inducing drugs.) And by ”controllable”, do they mean you have the possibility of bending your rock-solid erection down and strapping it between your legs to hide it so you can avoid getting socially stigmatized? Because you’ll probably still look like you shat your pants, which is also kind of frowned upon.
While speaking of misery: What’s worse than a stupid, ugly jerk? Correct, that would be a stupid, ugly jerk with a 72 hour erection.

Rent a Bitch

Det går ikke så bra med mitt nye firma, Rent a Bitch. Som en person som intuitivt ser hva som er feil med andres liv og hvordan de heller bør gjøre det, har jeg opprettet en tjeneste der folk for en rimelig penge kan få ryddet opp i det de har trøbbel med. Eller, det jeg mener de har trøbbel med, men jeg mener jeg er bedre enn de er selv til å se hva som egentlig er problemet. Som oftest vil jeg anta at dette problemet kokt ned til kjernen er enten: Feil innstilling, truende framtoning eller elendig kosthold. Eller, jeg vil anta at det stort sett er alle tre, for å være ærlig. Men det heldige er at alt dette kan jeg hjelpe folk med, både på jobb og privat. Planen min er å si: "Spis heller dette", ”Tenk heller dette” og ”Fortell heller vedkommende dette”. Og så enkelt kan dere bli lykkelige, folkens. Men dessverre er ikke etterspørselen etter et sannhetens ord i nærheten av like stort som det reelle behovet for det. Det er ikke mystisk, men det er synd. For det første fordi det kommer til å føre til min ruin at ingen er interessert i å benytte seg av mitt talent, muligens det eneste medfødte talentet jeg har. Det vil si, jeg har også et medfødt talent for hjernedøde oppgaver som å sette frimerker på brev og sortere fra hverander linser og bønner, men på dette punktet føler jeg meg temmelig erstattet av maskiner i dagens samfunn.
Hvorfor vil dere ikke at jeg skal rydde opp i livene deres? Det er så tilbakestående og feigt gjort av dere. Det med Bitch er selvfølgelig humoristisk ment, jeg er snill og hyggelig og dere kommer ikke til å innse før mange timer etter at jeg har dratt hjem, om noensinne, at det jeg har presentert er kritikk. Jeg lover å være så skånsom at dere trur dere har tenkt det ut selv, jeg har faktisk nettopp tatt et enestående kurs i silkehansker.


At dette er en tjeneste som finnes gratis og i overflod allerede? Javel. Da søker jeg på drømmejobb nummer to: Sommerjobb som tante Sofie i Kardemommeby.

Eit fælsleg troll

Ein dag. Eg stod der. Eg stod der denne dagen. På kjøkkenet mitt. Eg såg ut vindauget. Mitt eige vindauge, med strimer frå iskaldt vårregn og aldrande fluelort. Eg såg ut på gran og bjørk. Eg såg gammal snø og restar etter ein låve. Og der, midt i skauen, såg eg eit fælsleg troll. Eit digert, fælsleg troll glodde rett på meg. Han hadde open munn og sinte auger. Han var så fælsleg og diger at eg kvapp. Han ville meg vondt. Eg såg at han ropte, men eg høyrde ikke kva. Eg trur han ropte at eg er ein dritt. At eg fortjener å døy, og at han planlegg å ete meg levande. No tør eg ikkje gå ut. Tungsinn over skuggeheimen.

Furtingens utfordringer

Noen ganger blir jeg fornærma. Av ymse årsaker, som regel fordi jeg føler meg oversett eller satt mindre pris på enn jeg fortjener i egenskap av å være sentrum i mitt eget univers. Og noen ganger blir jeg bare så innmari motarbeida. Innimellom innser jeg at jeg ikke har noen rett til å bli sur, og smiler og later som ingenting. (Det skjer faktisk overraskende ofte, når jeg tenker over det. Oftere enn verden fortjener.) Men andre ganger ender det hele langt mer dramatisk: Jeg bestemmer meg for å straffe de involverte på verst tenkelige vis. Jeg bestemmer meg for å furte. Furting føles herlig selvrettferdig og rammende. Da kan de angre seg, idiotene! Men enda så deilig det er å furte, har det et par relativt store svakheter som metode for å få andre til å tilpasse seg din vilje. For eksempel:

1.Man trenger nesten uendelig tålmodighet. Det tar så lang tid før folk skjønner at man furter, at man rekker å bli blid igjen femten ganger hvis man er omtrent like langsint som meg. Da jeg var liten rømte jeg hjemmefra ved flere anledninger. En periode hadde jeg faktisk ei rømmeveske som stod pakket og klar til å rive med seg i affekt. Den inneholdt et undertøysskift, et pledd, en bamse og skrivebok og blyant til de nitriste memoarene jeg skulle skrive i den uutholdelige ensomheten. Det som var mest trist var ironisk nok at jeg aldri én eneste gang greide å være borte lenge nok til at noen la merke til at jeg hadde rømt. Hadde jeg hatt vett på å pakke noe spiselig i rømmeveska hadde jeg muligens holdt ut en halvtime ekstra, men sult er det første tegn på tilgivelse, og det er egentlig like hyggelig å spise hjemme når man først ikke er sint lenger. Furting passer altså best for de utholdende og langsinte.

2.Furting fungerer best på de som må omgås deg daglig. Du kan boikotte så mye du vil, men det hjelper lite hvis de du boikotter ikke merker det på kroppen i det hele tatt. Jeg har boikottet Siv Jensen i mange år nå, og det har overhodet ingen effekt. Og sjansen for at de du lever sammen med bare oppfatter dine knappe svar og din demonstrative stillhet som etterlengtet fred og ro er noe du også bør ta høyde for før du skrider til verket. Straffen kan bli belønning, og det vil du ikke.

3.Grunntanken med furting er at man straffer andre med å ha det fælt selv. Det man sier er: ”Nå kan de ha det så godt, mens jeg går her og sturer.” Vel, den dårlige nyheten er at det er nettopp det som skjer. De har det godt og du sturer. Denne typen følelsestyranni fungerer bare på mennesker med usunt ekstrem empati, og hvis du gjør det mot dem er du intet mindre enn direkte ond med klare psykopatiske trekk. Og det var jo ikke vitsen, var det vel? Vitsen var å være en lidende og misforstått, men ukladerlig person.

Den mulige løsningen på problemet har jeg aldri hatt nerver til å prøve ut selv, så dette er et råd uten empirisk grunnlag til andre hengegeiper der ute. Ikke furt – si heller fra at du er fornærma. Og hvorfor du er det. Da blir dere sikkert venner igjen fem minutter før enn hvis du hadde gått gjennom furte-glemme-tilgi-prosessen. Skjønt, din nå aggressivt konfronterende konfliktløsningsstil kan jo lett gjøre andre furtne, og det til og med uten at du merker det (siden ikke alle leser denne bloggen og innretter hverdagen sin etter mine velmente råd, hvilket jeg forresten er smått fornærma for). Herregud, nå veit jeg ikke hva jeg skal foreslå. Jeg gir opp.

PS: Er du den slemme kronidioten som har inspirert dette blogginnlegget? Såfall kan du sitte der og angre!

Menn og kvinner er fra jorden. JORDEN!

”Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus”. I tillegg til å være en åpenbar usannhet fordi disse planetene ikke har betingelsene som er nødvendige for høyerestående karbonbasert liv så vidt vi er kjent med det, er dette utsagnet dustete på så mange nivåer. Vent litt mens jeg googler den idioten som sa det. John Gray. Hm. I leseranmeldelsen på bokkilden kunne jeg også lese, og jeg gjengir dette tatt fullstendig ut av sammenheng både fordi jeg ikke har noen bedre kjennskap til hva det betyr og fordi jeg vil at John skal framstå som en fjott, at menn er som gummistrikker og kvinner er som heiser. Det er umiddelbart slående metaforer, spør du meg. Jeg føler meg som en heis. Og de observante blant dere har kanskje lagt merke til at enkelte heiser faktisk heter ”Kone”, men det er såpass bra materiale at jeg heller skal bruke det i et stand-up-show. Kanskje lage en sammenligning med kone-heis og kone-bil, for eksempel. Det blir dynamitt.
Jeg hater når folk skal dyrke fram kjønnsstereotyper. Når folk sier sånn: ”Mannfolk, kan’ke leve med dem, kan’ke leve uten dem” eller ”Kvinnfolk bak rattet”. (Det siste tar jeg forferdelig ille opp fordi jeg faktisk er helt utrolig god til å kjøre bil, bedre enn de fleste menn jeg kjenner, i all beskjedenhet.)
Når det gjelder signifikante forskjeller mellom kvinner og menn, bortsett fra de biologisk åpenbare, er det kun 3 (tre) stykker, og ingen av disse trenger man å skrive selvhjelpsbøker om. Det ene er at menn ikke evner å høre den høyfrekvente pipelyden som elektriske apparater (og spesielt tv-en) avgir. Det er forunderlig men ikke dramatisk. Den andre forskjellen er at menn syns det er ubehagelig å snakke om følelser, mens kvinner syns at ingenting er behageligere. Det løses enkelt ved at kvinner snakker om både sine egne og mennenes følelser mens mennene hører på. Den tredje forskjellen oppdaget jeg før jul, da jeg i en spørreundersøkelse jeg utførte blant mine facebookvenner tydelig kunne se tendens til at menn i gjennomsnitt er lykkeligere enn kvinner. Eller at de i alle fall påstår at de er lykkeligere enn kvinner, parameteret jeg brukte var en skala fra 1-6, som nok bare er historiens nest mest presise mål. Dette resultatet førte til at jeg bestemte meg for å skrive boka: Velsignet være ham som ikke hadde så store forventninger; hvorfor menn er lykkeligere enn kvinner. Jeg hadde tenkt å basere den for det meste på ubegrunnede antagelser, tvilsomme fakta, fordommer og innskytelser jeg fikk underveis. Så hvorfor er ikke den boka på bestselgerlistene nå, lurer du sikkert kjære bloggleser. Vel, hovedgrunnen til det er at jeg aldri skrev den. Fordi den (i tillegg til å overhodet ikke komme opp i det sideantallet jeg hadde forespeilet mine forventningsulle facebookvenner eller inneholde noen som helst relevant informasjon) bare ville bidratt til å opprettholde et lite fruktbart skille mellom kvinner og menn, der man forutsetter at vi konkurrerer mot hverandre. Og det er bare i innebandy at jeg er for jentelag mot guttelag. I alle andre aspekter av livet vil jeg at konkurransen skal hande om andre ting, og at lagene skal være mixed. Hva med de høye mot de lave, for eksempel? Er ikke det en like relevant laginndeling? Spørsmålet er retorisk.

Jeg vil forresten takke Harald Eia for å ha aktualisert kjønnsdebatten, for å ha satt norske samfunnsforskere på plass på en måte som også stilte ham selv i et ufordelaktig lys, og for å gi utstudert tynnhårede menn et ansikt utad. Hva jeg mener med det? Jeg mener at det må da gå an å bli skalla uten å late som du gjør det med vilje. Tross alt.

En konspirasjonsteoretikers bekjennelser

(Rekonstruert fra oppbløtt ark funnet sammen med råtnende lik i Svenbalrudskogen 12. mars 2010)

Hemmelig sted 24.10.2009

Kjære dagbok.

I dag har jeg lest om svineinfluensa i avisen igjen. Eller ”svineinfluensa” som jeg kaller det og gjør overtydelige hermetegn i lufta mens jeg sier det med overdreven diksjon, for jeg har ikke hørt om noen syke svin, akkurat. Faktisk er det ingen som kan bevise at dette dyret ”svin” engang forekommer i virkeligheten, det finnes i alle fall ikke i naturen. Det har bekreftet mine mistanker om at dette er en menneskeskapt sykdom, som legemiddelindustrien har konstruert sånn at vi alle må ta ”vaksiner”. Slik vil de mektigste og ondeste i verden tjene enda mer penger, på en ”vaksine” som jeg tror at er både farlig, virkningsløs og del av en verdensomspennende plan om å injisere et stoff i folk alle mennesker som gjør at de på sikt enten blir kjemisk lobotomert eller dør en smertefull død. Dagbok, skuffelsen over norske, folkevalgte politikere er ubeskrivelig, enda jeg lenge har visst at alle sammen er horer for kapitalistene. Jeg ler hånlig av de som har tatt ”vaksinen”. Jeg veit hvem som vil meg vondt, og de skal ikke få tak på meg, jeg er en fri sjel. Jeg har nettopp solgt leiligheten min i Oslo, og flyttet ut i en gapahuk i Nordmarka der jeg kan leve i pakt med naturen sommer som vinter. Her skal jeg leve langt, langt borte fra smitte, giftstoffer og overvåkning, dyrke mine egne biodynamiske grønnsaker og skrive harmdirrende leserinnlegg til alle riksdekkende aviser med jevne mellomrom. Bare ikke grunneier oppdager meg.

Nå skal jeg rydde i gapahuken og tenne et lite bål hvis jeg finner igjen flintsteinene mine. Skriver mer senere.

Look at me! See what I can do!

Lurer du på om du også er en selvsentrert og i overkant oppmerksomhetssyk person? Testen er enkel. Du er det hvis du kan svare ja på følgende spørsmål: Har du fiktive intervjuer med deg selv når du er alene?
Jada, det er helt normalt. Det er også normalt at disse intervjuene foregår på engelsk eller tysk. En periode ble jeg faktisk ofte intervjuet på russisk, men heldigvis spurte jeg bare om ting jeg kunne svare på, som ’Hvor er Fjodor?’ og ’Får man røyke på skolen?’ Ellers er det ofte ganske kompliserte spørsmål man får, der man må briljere med all sin innsikt når man svarer. For de som nå lurer på om dette i det hele tatt skiller seg fra tussete, gamle damer som snakker med seg selv, så gjør det tenk det. Tussete, gamle damer lider mer av det jeg mener å huske kalles egosentrisk tale, der man snakker med seg selv for å gi seg selv intruksjoner, av typen ”Sånn ja, så skal jeg bare ta denne blomsterpotten og sette den bort her, og så…”. Når man blir intervjuet er det ofte ikke høyt, man bare mimer med leppene hvis man tror ingen ser, og det er spørsmål av typen: ”Hva mener du, Mari, i arv/miljødebatten?” Også får jeg svare på det, endelig! I mitt dagligliv kommer nesten aldri noen bort til meg og spør hva jeg mener om biologi versus kultur eller stortingsvalget. Det ville gjort underverker for det undertrykte oppmerksomhetsbehovet mitt hvis noen gjorde det. Det er utrolig hvor sterkt dette behovet kan være. Jeg har satt det inn som et primærbehov i et stein-saks-papir-forhold med sult og sex, der sult overvinner oppmerksomhetsbehov, kåtskap overvinner sult og oppmerksomhetsbehov overvinner kåtskap. I krig og kjærlighet er alt tillatt, og i kampen om oppmerksomheten er det bare to ting jeg anser for å være unfair play. Å kle seg horete, rope høyt og snødynke folk er greit. Krokodilletårer, derimot… Ikke så bra. Også syns jeg de som oppdaterer facebookstatusen sin med skingrende rop om oppmerksomhet av typen ”Kan ikke tro det som nettopp har skjedd” fortjener en kilevink. Hvis de i tillegg, når noen endelig gidder å spørre hva det er, svarer ”Vi kan ta det i morra…”, kommer jeg fra nå av konsekvent til å slette dem fra vennelista mi. Herregud for en grusom straff for dem! Jeg er bare for ond.

Kap. 2.6: Svinets adfærdsmæssige forudsætninger

Først må vi definere svinet. Siden jeg nødig vil ta opp altfor alvorlige temaer, som voldtektsmenn, sodomister (skyt meg, Juntafil, jeg syns ikke det er naturlig!) og barnemishandlere, velger jeg her å bruke uttrykket svin (hentet fra dyreverden, betegnelse brukt på et tykkfallent, rosa dyr med stikkontaktlignende nese og en forkjærlighet for gjørmebad delvis bestående av egen avføring) helt vilkårlig og uten sammenligning i det hele tatt om hvite, middelaldrende menn som har kommet i den selvhøytidelige og klagete alderen. (Juhu, bare sju ganger lengre setning med nitten ekstra digresjoner og jeg er oppe på foucaultsk nivå! Lol nå, og du framstår som et høyt utdannet menneske.)
Til det som skulle være poenget. Det er sikkert traumatisk på mange vis å runde 50 år, men det er grenser for hvor dårlig det er lov å takle det. Du kjenner sikkert flere av dem, eller er (Gud forby) i faresonen for å bli en selv: En gubbejævel. En som ikke tåler det miste snev av kritikk, som er desillusjonert og bitter og når han prøver å være morsom er det bare hatefullt oppgulp som kommer ut. Eksempel: Øystein Sunde. Engang en kvikk og artig, ung mann med et kledelig anstrøk av rødt hår og fregner som garanti for den naturlige ydmykheten man får av å få juling på skolen. Nå: En typisk gubbete fyr som klager over at det er dyr bensin. Eller dyrt kjøtt. Eller late håndtverkere. Eller treige traktorer først i køen. Eller for mye å betale i skatt. Eller politikere som juger. Det nytter ikke å prøve å kamuflere den slags drittprat med humor, for det oser fortsatt møkk av det.
En sentral del av dette fenomenet er at svinet selv ikke skjønner at han er en dritt. Han vil omtale seg selv for eksempel som en ”munter og positiv fyr med galgenhumor”. Galgenhumor er verdens mest misbrukte uttrykk, og betyr i praksis ikke humor, men dårlig kamuflert syting. Denne gubbejævelen er en pest og en plage for sine omgivelser. Jeg tør påstå at han er verdens verste sjef (han er ofte sjef), kollega og ektemann. Det mystiske er hvorfor denne mannen er så misfornøyd med livet. Han har aldri tjent bedre. Ting har aldri vært billigere. Han har aldri hatt finere bil, og kona hans ser sannsynligvis yngre ut nå enn på 90-tallet, for herregud så gamle vi så ut da! Til og med vi som var 15 år ser bedre ut nå. Vel, jeg har selvfølgelig løst mysteriet. Len dere tilbake og nyt min kraftfulle samfunnsanalyse, her kommer svinets adferdsmessige forutsetninger:

1.Fordi det er så macho, har disse mennene levd hele sitt liv på en diett bestående for det meste av kjøtt. På grunn av et manglende grønnsaksinntak og flere år med lite fysisk aktivitet, har de nå dårlig helse. Dette har kommet såpass snikende at de ikke har merket det selv, men konsekvensen av en kropp i forfall er utvilsomt dårlig humør, irritabilitet og økt egosetrisme. Fram til sin død vil de imidlertid tviholde på dette kostholdet fordi kjøtt ER sunt og salat er homsete.

2.Den hvite, middelaldrende mann forventer å være den absolutte toppen av den metaforiske næringskjeden. Han skal være den mektigste, en ubestridt leder som har jobbet seg opp og har bøttevis at livserfaring. Alle skal se opp til ham. Dessverre vil han snart oppdage at både yngre menn og kvinner i alle aldre er respektløse vesner som ikke gidder å høre på at han doserer innsiktsfullt om alle livets sider, nekter å underordne seg og er vrange og kranglete. Er han ekstra uheldig har han tenåringsbarn i denne fasen av livet, som bidrar til å knuse hans illusjon om egen storhet enda grundigere. (Jeg tar ikke imot spørsmål som gjelder den metaforiske næringskjeden.)

3.Det er mulig at sinne og klaging generelt er trekk som kler ungdommen bedre enn gamlingene, og at det eneste den usympatiske gubben er skyldig i er å ikke slutte å være en dust selv om han blir eldre. Det er imidlertid en kardinalsynd god som noen, og han burde fortsatt hånes til ydmykhet eller i det miste snuble på offentlig sted eller klemme fingrene i bildøra.

Jeg tror jeg stiler dette til alle de søte og sympatiske, unge mennene jeg kjenner: You can fight your destiny!

PS: Den kvinnelige ekvivalenten kalles purke og er like utbredt og ikke et hakk bedre, men det får være nok for i dag. Jeg føler meg nesten litt purkete sjøl nå.

Radio Nåååårgeeee

I dag hørte jeg på Radio Norge igjen. Jeg veit at jeg ikke må gjøre det. Hvis jeg skal sammenligne mitt forhold til denne radiokanalen med noe, må det være det å se opp i shortsen på menn som ligger på plener om sommeren, og har hele stellet hengende godt synlig ned langs låret. La meg utdype for den som måtte tro det er noe erotisk over dette synet: Det fører ikke annet enn en svak vemmelse med seg, men det er likevel umulig å ikke se. Jeg pleier å forsvare min manglende evne til å se vekk med at jeg har en sunn interesse for anatomi. Akkurat som jeg sier til meg selv at å høre på Radio Norge er et antropologisk prosjekt. Men vi må holde muligheten åpen for at jeg rett og slett er en harry gris. Jeg er ikke alltid pålitelig når det gjelder å tolke min egen motivasjon bak handlinger jeg begår.
Uansett, jeg har et par ting jeg må si om landets verste radiostasjon.
1. Variasjon meg i ræva. Dere spiller bare Genesis, Dire Straits, Bruce Springsteen og Abba. Og ikke de kule Abba-sangene engang, bare SOS.
2. Variasjonstelefonen meg i ræva. Folk ønsker seg jo bare mer Genesis. Håper i det minste det er svinedyrt å ringe.
3. Til den trønderen som ringte variasjonstelefonen for å ønske seg ”Sylvia’s Mother” fordi han hadde kysset en spesiell dame for første gang til den sangen for et par uker siden: FU! Du fortjener ikke å få kline, og jeg vedder på du er dårlig til det! Her på Hadeland betyr forresten ”spessiell” at man er en bygdetulling, så lykke til med det forholdet. (Det minner meg på at mora mi kalte meg ”litt sånn spessiell” en gang, og påstod at jeg av den grunn ikke ville klare å sjekke opp Kjell Magne Bondevik.)
4. Er det ikke litt low-fi å hente ALLE sine nyhetsinnslag og faste spalter fra Facebook?

Og så til det positive, siden man alltid skal se en sak fra to sider: Jeg hører på Radio Norge når jeg kjører i Oslo for å minne meg sjøl på at folk flest er temmelig tilbakestående, og at jeg helt sikkert er av de smarteste bak rattet i hovedstaden og derfor ikke har noenting å frykte fra skumle lyskryss, overtrafikkerte rundkjøringer og sure menn i Audi. Skjønt, man skal aldri noensinne stole på menn som kjører Audi bortsett fra når det gjelder to ting: A. De kommer ikke til å kjøre på deg, for da kan de ødelegge bilen sin. B. De kommer til å tute på deg uansett hva du gjør.

Nå føles det bedre :)

Om stjernenes innsikt i menneskesinnet

Horoskopet mitt på facebook er en stadig kilde til nyttig innsikt om meg selv. For eksempel kunne det fortelle meg: ”Don’t forget that your intellectual approach to sexual involvement is unique to your sign.”
Jeg hadde ingen anelse om at jeg hadde en intellektuell tilnærming til sex. Admittedly er jeg smart og gjennomtenkt i ett og alt, men det som tydeligvis regnes som en intellektuell tilnærming, er ting jeg har tenkt på mer som nevroser. Som for eksempel å til og med i sexfantasier bekymre seg for prevensjon og kjønnsykdommer. Min teori var at jeg var skadd av seksualundervisningen i den norske grunnskolen (som faktisk ikke er noen spøk for samvittighetsfulle barn), ikke at jeg hadde en intellektuell tilnærming. Men det høres jo unektelig bedre ut.
Videre kunne horoskopet mitt fortelle at jeg var for ’chilly and aloof’ til at noen emosjonelle typer ville dele seng med meg. Med emosjonelle typer går jeg ut fra at de mener alle stjernetegn som ikke har en intellektuell tilnærming til sex, altså alle andre enn vannmannen. Det begrenser partnervalget mitt såpass mye (nesten like mye som ekteskapet mitt gjør), at jeg konkluderer med at det tryggeste er å bare ha sex med seg selv. Mens jeg først er inne på tema vil jeg anbefale alle andre til å praktisere samme regime (av både hygieniske og sosialt praktiske årsaker), og håper jeg ikke blir slått av lynet umiddelbart etter at jeg har postet dette.

Mad dog

Akkurat i dag er jeg glad for at jeg ikke anser det for å være min kampsak hvem som skal hoppe først i Holmenkollbakken. Ingenting som blir sagt om den saken kan lage så mye som en rykning i mitt tålmodige smil.
Det som derimot plager meg er at Jan Fredrik Karlsen (sic!), denne infantile, hyperaktive og tilsynelatende tilbakestående personen, har fått et eget program på tv der han skal bedrive practical jokes mot andre såkalte kjendiser. (Legg merke til den avanserte samfunnskritikken hvor jeg kaller Petter Pilgaard en såkalt kjendis, og på den måten ikke anerkjenner ham som det mennesket han ønsker å være.) Jeg håper noen kidnapper, piner og latterliggjør de som kom opp med denne forkvaklede idéen, og jeg håper også at noen (fortrinnsvis pollitikera) tar ansvar og skåner den norske befolkninga fra å bli eksponert for Jan Fredrik Karlsen på tv bortsett fra som ren skremselspropaganda i forbindelse med kampanjer mot bruk av humor som tortur i krig.

For et nivå det var på denne riksraljeringen, du!

Poesi: Till granaterna!

I dag vil jeg dele et av mine første forsøk på å bli en ny, mindre folkekjær Alf Prøysen. Dette diktet er skrevet på en minibuss i Afrika i 1998, og er for det meste basert på hva som rimer på Anette. I tillegg er det selvfølgelig en kjærlighetserklæring til en god venn og et godt naboland.

En jente som het Anette
var så glad i rødspette
Hun spiste og spiste dagstøtt
Nei, hun ble aldri fisketrøtt
Men så en dag skjedde noe dumt:
Havet ved norskekysten ble tomt!

Anette gråt og gråt
Hun padlet ut i båt
Hun ropte sur og bisk
Men så ikke en fisk
Tilslutt ble det helt krise
Hun MÅTTE ha noe å spise

Hun samlet en tropp med staute menn
Og dro til Sverige for å robbe dem
Men svenskene de ble ikke glad
Istedenfor å rope hurra
Ropte de ”Till granaterna!”
”Vi dödar dom jäkliga taterna!”

Anette hun ble sprengt i filler
Og alle våre tårer triller
Hun ble solgt til et reservat
Som brukte henne til fiskemat
Så det er moralen, min gode mann:
Robb ikke Sverige, robb Finland.

Ugras

I og med at jeg veit at noen, for det meste overempatiske kvinner på 40+ med interesse for økologisk jordbruk og magedans og en forkjærlighet for brenneslesuppe, blir en smule støtt av uttrykket "ugras", vil jeg foreslå et annet navn. Ugras har en negativ klang. Jeg vil ikke foreslå noe verdinøytralt, men noe positivt som kan være med på å bygge opp disse plantenes lenge forsømte selvtillit. Hva med "Likeverdige planter med utfordrende plasseringsadferd som har et sterkt overlevelsespotensiale og mye å bidra med"? Det er litt langt, men det er iallefall ikke hatefullt og urettferdig mot den delen av floraen vi tidligere kalte ugras. Til daglig kan vi kanskje kalle det "Nye ugras"? Da skjønner alle at vi snakker om det samme, bare at vi mener det mye bedre.